Herold

Under Popquiz-sendingen sist lørdag kom det igjen, et moralposerende stikk mot Band Aid og «Do they know its Christmas». Jeg er så lei.

Et klokkeklang og du vet hva som kommer – Paul Young som framfører ordene «It's Christmas time. There's no need to be afraid. At Christmas time. We let in light and we banish shade.» Så overtar Boy George, fulgt av George Michael, og det meste av kremlaget av popstjerner De britiske øyer hadde på 80-tallet. Vi snakker selvfølgelig Band Aid og «Do they know it's Christmas».

Resultatet ble sånn rundt 10 millioner solgte eksemplarer i rekordfart, og inspirasjonen til LiveAid-konserten som gjorde at det etter hvert tikket inn nær (ifølge internett) 250 millioner dollar på nødhjelpskontoen til initiativtakerne Bob Geldof og Midge Ure, duoen som også skrev sangen. Legger vi til USA for Africa og deres «We are the world» så ble ytterligere 100 millioner dollar samlet inn.

Alt i alt godt levert av verdens popstjerner – og utallige støttespillere – noen hektiske måneder i 1984 og 1985.

Et tidsbilde

For meg er «Do they know it's Christmas» lyden av jul. Den traff en ung, og ikke så verdensvant finnmarking sånn skikkelig da jeg hørte den tidlig i desember 1984.

Vi hadde alle sett sterke bilder på NRK, ingen alternativer den gangen må vite, fra Etiopia hvor millioner var rammet av en sultkatastrofe. Bildene av sultende barn med tynne armer og oppsvulmende mager gjorde inntrykk.

Låten viste at popmusikk kunne brukes til noe mer enn underholdning. «Do they know It’s Christmas» ble lydsporet til en ny måte å tenke globalt ansvar. George Harrison gjorde noe lignende med sin konsert for Bangladesh i 1971, men dimensjonene denne gangen var gedigent mye større.

Klassisk julelåt

Musikalsk er det klassisk julepop, med storslått kor, mektig lyd og et refreng som sitter umiddelbart. Men under den glitrende overflaten ligger et alvor. Den spør ikke egentlig om noen vet at det er jul; den spør om vi om husker hva julen egentlig handler om. Den minner oss om vår overflod i en verden av fattigdom. Bare se på coveret.

Som strofen Bono sang «Well, tonight thank God it's them instead of you». Bono skal ha reagert på hvorfor han skulle takke for at folk i Etiopia sultet og ikke han. Bob Geldof repliserte at Bono hadde feil fokus. Han argumenterte så godt for at Bono heller burde være glad for at han og familien slapp å gå gjennom det som folk i Etiopia opplevde, at Bono insisterte på å synge samme setning i versjoner som ble spilt inn flere år senere.

Og da er vi der jeg egentlig startet. Med Popquiz og anklagene mot julelåten. Programlederen lirte av seg noen strofer om at teksten var litt utdatert, og hø hø hø, som om det var en «guilty pleasure» han omtalte. Låten har fått en del kritikk i takt med at postkolonialistisk historieskriving inntok akademia krydret med en tidsånd hvor det meste skal tolkes i verste mening. Og ikke minst bokstavelig.

For å si det slik, det meste var enklere på 80-tallet.

Barn av sin tid

Noen kritikere har ment den framstiller hele Afrika som hjelpeløst og at teksten er naiv.

Tja, alle setninger er nok ikke like godt formulerte sett med 2025-øyne, men setningen «Do they know it's Christmas» er ikke akkurat ment som en kritikk av læreplanen for grunnskolen i Etiopia. Kanskje mer et språklig bilde om å leve i nød uten håp om hjelp. Dette er ingen doktorgradsanalyse over global urettferdighet, men en fengende poplåt som ville gjøre noe for å hindre en sultkatastrofe der og da.

Det er fristende å spørre kritikerne hvor mange millioner dollar de samlet inn til verdens sultende, men det er for billig retorikk. Men en kan gjerne konfrontere kritikerne med hva som var deres alternativ til den enkle poplåten. Der har jeg i de 41 årene som har passert ikke fått noe skikkelig svar på.

Band Aid ble fulgt opp med LiveAid sommeren 1985, verdens største konsert gjennomført på begge sider av Atlanterhavet. Det var stort å få oppleve så mange timer populærmusikk på NRK. Det var en sjeldenhet på 80-tallet. Et program om konserten kan du for øvrig se på statskanalen for tiden.

Fra hjertet

Geldof og kollegaene satte seg ikke ned for å diskutere da de så sult. De fulgte hjertet, reagerte og handlet i løpet av dager, og prosjektet genererte enorme summer til nødsarbeid.

Det er egentlig litt fint hvor ærlig Band Aid fortsatt virker. Ingen kalkulerte algoritmer, men ren og skjær vilje til å bidra med noe som kan gjøre verden litt bedre. Enkelt og rett fra hjertet, og i motsetning til dagens mer kyniske tilnærming til det meste.

Og derfor er det deilig når desember er her (vi spiller nemlig ikke julelåter før 1. desember eller første søndag i advent, gjør vi vel?) og det igjen er tid for å plukke fram singelplaten og høre klokkespillklangene.

Band Aid sørget for øvrig for at en annen juleklassiker ikke nådde førsteplassen på hitlistene i 1984. Trivelige «Last Christmas» måtte nøye seg med andreplassen, men fikk sin revansj i 2021 da de endelig nådde førsteplass på hitlistene i England.

Heldige meg som liker begge.