Herold

Det er noe eget ved å sitte i kommunestyret og argumentere for framtiden til en kommune du selv helst vil forlate. Enda mer spesielt blir det når du gjør det fra varaordførerens stol.

I Alver kommune pågår det nå en sak om mulig grensejustering i Romarheim–Urdal-området. En sak som har gått i rundgang mellom kommune, statsforvalter og departement. En sak der kommunen selv sier at faktagrunnlaget er for svakt til å trekke bastante konklusjoner. En sak der innbyggerne er delt nesten på midten.

Midt i dette står varaordfører Torgeir Andvik.

– 51 prosent vil ut av denne kommunen, det er signifikant

Han er ikke bare politiker i saken. Han er også en del av innbyggergruppen som i 2021 ba departementet om å bli flyttet ut av Alver kommune og inn i Modalen. Han har selv bedt om habilitetsvurdering og fått beskjed om at han formelt er habil. Det er greit. Det juridiske kan være på stell.

Men politikk handler ikke bare om paragrafer. Det handler også om rolleforståelse, tillit og symbolikk.

Innbyggerundersøkelsen som brukes som brekkstang i saken viser 51 prosent for flytting og 49 prosent for å bli. Altså så delt som det går an å bli uten å lande på helt dødt løp. Likevel brukes dette som argument for at grensejustering bør vurderes som et reelt alternativ.

Samtidig slår Alver kommune selv fast at de økonomiske, administrative og infrastrukturelle konsekvensene er mangelfullt utredet. Det er ikke tallfestet hva som skjer med kommunens frie inntekter. Det er ikke oversikt over kommunale veier, bygg, eiendommer eller VA-anlegg. Likevel står varaordføreren i salen og fronter et forslag som peker i retning av at løsningen ligger utenfor kommunen han er valgt til å lede.

Forslaget ble nedstemt. Fire stemte for, sju stemte mot. Det er ikke dramatisk. Det er politikk. Det komiske er noe annet.

For vi har altså en varaordfører i Alver kommune som i praksis sier dette: Som innbygger vil jeg ut. Som politiker mener jeg det bør vurderes seriøst. Som varaordfører er jeg helt habil.

Det er vanskelig å finne et klarere bilde på den moderne kommunepolitikkens paradokser. På den ene siden forventes lojalitet til kommunen man er valgt til å styre. På den andre siden fremstår det som helt uproblematisk å bruke posisjonen til å legitimere et ønske om å melde seg ut. Ingen regler er brutt. Ingen habilitetsgrenser er formelt krysset. Men det skurrer likevel.

For hva slags signal sender det til innbyggerne når nest øverste politiske leder i kommunen argumenterer for at hans eget nærområde helst bør høre til en annen kommune. Hva gjør det med troverdigheten når kommunen samtidig ber staten om mer tid og bedre utredninger fordi kunnskapsgrunnlaget er for svakt.

Dette handler ikke om å være for eller mot Modalen. Det handler ikke om hvor grensen til slutt bør gå. Det handler om politisk ryddighet.

En varaordfører trenger ikke elske hver kvadratmeter av kommunen. Men når du aktivt har bedt om å bli flyttet ut, og deretter står i kommunestyret og bruker den samme saken politisk, da beveger du deg i et landskap der det juridiske svaret ikke er nok.

Formelt habil. Politisk underlig. Symbolsk ganske treffsikkert.

Alver kommune fortjener bedre enn at kommunens nest øverste politiske verv blir brukt som talerstol for utflytting.