Herold

Thomas Nordahl har i årevis snakket ned småskolene i landet. For noen år siden var det skoler som hadde færre enn 70 elever. Nå er det skoler med færre enn 100 elever. Han ble sitert for litt siden i Dagsrevyen og sist i avisinnlegg i Bladet Vesterålen.

Dr. philos og tidligere skoledirektør Karl Jan Solstad ga sammen med sin datter Marit Solstad like før sin død i april i år ut boka «Små skoler og kortreiste elever». Det vil selvsagt føre for langt å gjengi alt i et leserinnlegg som dette, men boka anbefales varmt til alle som vil skolen vel. Det viktigste må likevel trekkes fram og understrekes.

I boka omtales Nordahl som en falsk profet, som ikke har faglig belegg for sin påstand om at store skoler gir bedre læring enn små skoler. Solstad og Solstad viser i boka til empiri fra en rekke forskningsprosjekt der konklusjonene er samstemte i at små skoler ikke gir dårligere skoleprestasjoner for elevene enn større skoler. Forskningen avdekker at det i den grad det er forskjell med hensyn til elevprestasjoner, peker konklusjonene heller i motsatt retning.

Nordahl henviser noen ganger til den australske forskeren Hattie sine meta-analyser over all verdens forskning. Hattie bygde sin konklusjon på studier over amerikanske videregående skoler (high schools) med fra noen få hundre til flere tusen elever. Selvsagt har slike funn ingen relevans for grunnskoler i bygde-Norge.

Solstad og Solstad vier i et helt kapittel i boka oppmerksomheten mot sosial læring, trivsel og velvære – i tillegg til skadevirkningene ved lang skoleskyss. Også i dette kapitlet viser forfatterne til flere studier der det går fram at det er de mindre skolene med aldersblandede klasser som åpner for, og langt på veg tvinger fram rikere, og bredere sosiale erfaringer for elevene.

Jeg anbefaler foreldre, politikere og alle andre som vil skolen vel å lese denne boka for skikkelig å sette seg inn i hva foreliggende forskning kan fortelle oss. Den som leser vil være enda bedre rustet til å ta del i skoledebatten – og samtidig være i stand til å avsløre falske profeter der de måtte dukke opp.

På de mindre skolene kan det noen ganger være under 10 elever i gruppene, på de store noen ganger hele 30 elever. De som har hatt en tenåring eller to i huset kan sikkert forestille seg hvordan det er å ha ansvar for 30 samtidig. Derfor er det slik at på store skoler brukes det ressurser på å dele klassene i to for å oppnå det som allerede i utgangspunktet er tilfelle på de mindre skolene.

Etter et langt skoleliv står jeg inne for følgende påstand: Det kan ofte være større forskjeller internt på den enkelte skole enn mellom skoler. Stor eller liten skole har mindre betydning, og i den grad det kan måles en forskjell er det ifølge Solstad og Solstad en liten fordel for de mindre, så vel faglig som sosialt.

Det hevdes ofte og av mange – med rette – at den viktigste enkeltfaktoren for elevenes læring er læreren. Men der stopper det ofte. Hva er det med læreren? Hvis en først skal vise til Hatties forskning, viser den at faglig kompetanse er viktig, men enda viktigere er lærerens evne til å skape en god relasjon til hver enkelt elev. Læreren må like og omtale sine elever positivt. Enten læreren jobber på en stor eller liten skole, er det lærerens evne til å skape en god relasjon til hver enkelt elev i klassen som er avgjørende for at eleven blir løftet fram i visdom og modenhet. Læreren legger til rette for læring, mens selve læringa er det den motiverte elev selv som må stå for. Derfor må både små og store skoler framsnakkes i stedet for å diskrediteres.

En viktig dugnadsinnsats vi alle kan ta del i er å snakke skolen opp i stedet for ned. Vi bor i det landet vi bor i og med den geografien vi har.