Tillit til Kulturrådet skal tåle ettersyn uten at hele ordningen står i fare.

Debatt

Mistillit til kunstnerne må ikke bli normen

Tillit til Kulturrådet skal tåle ettersyn uten at hele ordningen står i fare.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Debatten om Kulturrådet og Impure Company blander ulike saker. Når alt fremstilles som en skandale, svekkes tilliten, og vi mister blikket for hva som svikter.

Dermed mister vi også muligheten til å ta grep som kan bidra til å styrke kunstnerne og ordningene for kunsten.

Denne høsten er tilliten til kunstfeltet utfordret av saker om habilitet og økonomisk uryddighet knyttet til Kulturrådets tildelinger.

For å forstå debatten må vi skille mellom saker som nå sauses sammen til «ett stort problem». Det skapes et narrativ om at hele kunststøttesystemet preges av uredelighet.

En slik feilslutning er en farlig vei å gå, særlig for dansefeltet som allerede er strukturelt sårbart, og der prosjektstøtte langt på vei er eneste finansieringsmulighet.

Hvis det foreligger brudd på grunnleggende forutsetninger for tildeling, får det konsekvenser. Ingen kunstner, virksomhet eller ordning er hevet over ansvar. Arbeidet med å søke om støtte, tildele denne og forvalte midlene man får, gjøres med høy integritet og samvittighet.

Samtidig må ikke enkeltsaker eller ønsker om endring i etablerte retningslinjer brukes til å mistenkeliggjøre dansefeltet eller fagfelleordningen.

Habilitet: Norske Dansekunstnere (NoDa) har gjort juridiske vurderinger, som viser at loven er fulgt. Kulturdepartementets vurdering samsvarer. Når det ønskes vurdert om retningslinjene fra 2012 skal være strengere, er det sunt å se på dem igjen. Vi er opptatt av at aktive fagfeller skal kunne sitte i utvalgene.

Det betyr at retningslinjene må bidra til å skape nødvendig trygghet for de som er medlem av utvalg, og de som mottar midlene. Retningslinjene er i utgangspunktet juridisk holdbare, men NoDa var tidlig ute og ba om en gjennomgang av håndtering av habilitet med involvering fra kunstnerorganisasjonene.

Kunstnerisk kvalitet skal vurderes av fagfeller, ikke av politiske eller administrative hensyn.

Impure Company-saken: Forholdene rundt Impure Company håndteres gjennom ordinær saksgang. Foreligger det feil i rapportering eller økonomi, må det få forholdsmessige konsekvenser. Viser det seg at tilskuddet er trukket tilbake på feil grunnlag, vil en klage lede fram.

Samtidig kan denne saken være med på å avdekke manglende kapasitet i direktoratet og i kompaniet selv. Noe som gjør det vanskeligere for både direktorat og mottaker av støtten å fange opp avvik tidlig. Det er i så fall et praktisk problem som må forbedres. Men en enkeltsak alene er ikke «bevis» for at hele dansefeltet er uredelig, eller at hele ordningen svikter.

Direktoratets rolle: Kulturdirektoratet har en krevende dobbeltrolle som både sekretariat for det separate Kulturrådet og statlig direktorat. Vår oppfatning i Norske Dansekunstnere er at Kulturrådet blir stående med et svekket kommunikasjonsapparat rundt seg.

Når saksbehandlere ikke har tid til veiledning, og informasjonen til offentligheten kommer for sent eller blir uriktig, svekkes tilliten til forvaltningen av ordningen. Derfor mener vi det bør utredes om Kulturrådet trenger et eget sekretariat. Kapasiteten bør uansett styrkes.

Armlengdes avstand: Kunstnerisk kvalitet skal vurderes av fagfeller, ikke av politiske eller administrative hensyn. Kulturloven slår fast at det ligger til staten å sikre nettopp dette.

For tildeling av tilskudd til kunstnere, betyr det at vi må ha et trygt, etterrettelig og velfungerende støtteapparat rundt fagutvalg i ordninger som Kulturrådet. Kulturloven innebærer også at vi som samfunn, med direktorat og departement, må ha kraft til å forsvare og forklare disse ordningene dersom vi kommer i en situasjon der enkeltsaker brukes til å svekke fundamentet for fri kunst.

Norske Dansekunstnere har tillit til de ordningene som finnes i dag, samtidig som vi ser rom for forbedringer som kan bidra til at tilliten til Kulturrådet bevares. Det er alle tjent med.

Det vi ikke ønsker, er at mistillit til kunstnerne og kunstens strukturer blir normen i den offentlige debatten. Norsk kunstliv fortjener bedre, og det samme gjør forvaltningen av det.