Herold

Gjennom høsten, etter stortingsvalget var gjennomført, har kommuneøkonomi blitt et stort tema i samfunnsdebatten. Fredrik Solvang dedikerte sin avslutning som rikets debattleder til kommuneøkonomi og Håvard Moe fra KS-konsulent har blitt en slags omreisende kommuneøkonomipredikant.

Vår lokalavis OA har også fortjenestefullt satt temaet på dagsorden. De har etterlyst en ærlig dialog omkring kommunenes økonomiske utfordringer, presentert budsjettfremlegg og hatt podkast med selveste Håvard Moe. Oppsummert er budskapet at vi som kommunepolitikere må være ærligere, gjøre strukturendringer, flytte ressurser fra oppvekst til omsorg, omstille driften med utgangspunktet i det faktum at vi står i en krise vi ikke får betalt oss ut av – vi går tom for folk i arbeidsfør alder.

Jeg er helt enig – vi trenger en mer sannferdig og ærlig samtale om hvilke omstillingsbehov kommunesektoren, hele samfunnet står overfor. Ett av rådene Håvard Moe kommer med i nevnte podkast er at kommunepolitikere må erkjenne hvilken situasjon vi står i og legge fakta og ikke følelser til grunn for vedtakene vi gjør.

De siste årene, både som varaordfører og nå som ordfører har jeg deltatt på en rekke samlinger, konferanser og møter med kollegaer både fra Innlandet og resten av landet. Gjennomgående har temaet vært hvordan vi skal løse disse utfordringene. Derfor er jeg glad for at media nå i større grad erkjenner at for å gi likeverdige tjenester, opprettholde kvalitet og bygge velferdssamfunnet videre må det omstilling til. Tilbudet må tilpasses behovet og kommunene må ha økonomisk evne til å bære kostnadene. Men jeg savner å se den samme erkjennelsen i måten de bidrar til denne gjennom sin redaksjonelle dekning når vi fremmer saker som nettopp forsøker ta denne virkeligheten innover seg.

Kommunestyret i Gjøvik har de siste seks årene gjort flere endringer i struktur. Vi har gjort vedtak om å slå sammen Vindingstad barnehage og Topro barnehage, vi har slått sammen de tre skolene, Redalen, Skrinnhagen og Biristrand. Vi har vedtatt å slå sammen Kopperud ungdomsskole og Vardal Ungdomsskole sammen til en skole. Vi har vedtatt enderinger i barnehagestrukturen i Nordbyen, vi har endret strukturen på helsestasjonstjenesten og vi har avviklet korttidsavdelingen for sykehjem i Snertingdalen.

Disse tiltakene sammen med flere andre er gjort nettopp fordi vi erkjenner den virkeligheten vi opplever. Vi vet at elevtallet synker og antallet eldre øker. Vi vet at det blir færre i arbeidsfør alder som skal bidra til skatteinntekter å bygge velferd for. Vi vet vi ikke kan fortsette å drive skole for barn vi hadde ønsket var her fremfor å bruke ressursene på de menneskene og barna vi faktisk har.

Dette er ikke et resultat av en panikkartet handling etter andre kvartal slik lederen i OA beskrev det i høst. Dette er resultatet av erkjennelsen av virkeligheten, beslutninger basert på de faktiske forholdene i forståelse av hvordan inntektssystemet virker og vissheten om at det største problemet vi står overfor er tilgang på nok arbeidskraft. Noen av de andre rådene den samme Håvard Moe gir oss i OA sin podkast.

I Gjøvik som i andre kommuner og fylkeskommuner jobber vi kontinuerlig med budsjett og tjenesteutvikling, det rapporteres månedlig til formannskapet om den økonomiske situasjonen. Vi følger befolkningstallene tett og teller elever, tjenestemottakere, ansatte og innbyggere. Rapporter som blir fremlagt i åpne møter hvor pressen noen ganger er til stede, andre ganger ikke – men alt ligger åpent tilgjengelig. Vi begynner ikke budsjettarbeidet i midten av november og håper det beste til vi vedtar i desember slik du kan få inntrykk av gjennom OA sin podkast.

I alle saker og prosesser har vi stort fokus på den krevende virkeligheten vi står i, færre barn blir født, flere blir eldre og med det flere med sammensatte helse og omsorgsbehov, utenforskapet blant unge er for høyt, kostnadene øker fortere enn inntektene, rekruttering av spesialkompetanse blir vanskeligere og antall mennesker i arbeidsfør alder blir lavere. Vi legger ikke skjul på disse faktaene, snarere tvert imot - vi inviterer til dialog og medvirkning gang på gang. Men vi må gjøre prioriteringer, politiske valg gjennom vedtak i kommunestyret – vedtak vi gjør nettopp for å møte utviklingen. Alle er ikke enige i valg av løsninger, og det er ikke til enhver tid sikkert at flertallsbeslutningene i kommunestyret er det eneste riktige, eller beste løsningen. Men vedtakene blir gjort i et forsøk på å skape større bærekraft uten å redusere kvalitet og samtidig øke vår attraktivitet.

Når OA etterlyser den ærlige dialogen er jeg redd de egentlig savner seg selv i denne. For hva skjer i spaltene til OA hver gang et forslag om å endre struktur det være seg på barnehage, skole eller andre tjenestetilbud? Eller når tilbud og aktiviteter blir foreslått kuttet i budsjettet, eller om vi skulle vedta en noe redusert utgave av rolls roysen av en idrettshall eller kulturhus? Grep vi gjør nettopp for å begrense gjelden noe – men fremdeles gjøre viktige fremtidsrettede investeringer. Jeg synes å registrere en presse som er flinke til å beskrive hvordan slike forslag vil slå negativt ut for de som blir mest berørt – gjerne fortalt gjennom historien til et enkeltmenneske, familie eller organisasjon.

Og ja, dere skal sette søkelyset på konsekvensene av slike vedtak og gå forslagene etter i sømmene, men jeg savner at spørsmålet om hva konsekvensene blir om vi ikke gjør slike vedtak blir stilt eller beskrevet? I det minste må vi kunne forvente at det stilles spørsmål om alternative løsninger, hvilke er de og hvilke konsekvenser får de? I podkasten blir gjelden til Gjøvik problematisert av Håvard Moe uten at jeg registrerte noe om OA sin sterke oppfordring om å investere i et signalbygg av et kulturhus. Ei heller hørte jeg det blir forklart at i 2029, året hvor vi i følge Håvard Moe vil være landets tredje mest forgjeldede kommune har halvparten av gjelden på selvkostområdet. Investeringer vi må gjøre på vann og avløp blant annet for å sikre Mjøsa etter pålegg fra staten. Investeringer som betales gjennom gebyrer fra innbyggerne. For den enkelte innbygger er dette selvsagt krevende, men har ikke samme risiko for kommunekassa som den andre halvparten av investeringene.

Så langt er mitt inntrykk at kommunesektoren, inkludert Gjøvik kommune har hatt en ærlig monolog – så for oss er dialogen mer enn velkommen. Men det koster å delta i denne dialogen, det krever at spørsmålene stilles og at svarene ikke kan være; mer penger og flere folk, «business as usual». Vi vet at det blir færre folk i arbeidsfør aldrer og at penger alene ikke løser problemene. For noen av oss politikere og administrative ledere som står i saker og vedtak hvor etablerte strukturer og tjenester blir utfordret, er prisen ganske høy.

Omtalen av slike forslag er i beste fall forenklet på en slik måte at det er vanskelig å finne igjen erkjennelsen og invitasjonen til en ærlig dialog, kommentarer i sosiale medier som oser av mistillit og hets er krevende nok. Men som lokalpolitikere så lever du livet ditt sammen med familie, venner og kollegaer som kanskje selv blir direkte berørt av endringene. Om ikke vi i fellesskap klarer å etablere en større grad av felles virkelighetsforståelse og sammen ta dialogen om disse temaene på en sannferdig, ærlig og trygg måte vil vi få en annen stor utfordring: hvem vil påta seg oppgaven med å være lokalpolitiker, eller jobbe i en kommune med ansvar for slike omstillinger med en debatt og kommentarfelt som mildt sagt er giftig?

Jeg deltar gjerne i en dialog – men dialog krever mer enn en part.