Herold

Jødehatet er blitt forkledd som rettferdighet, ofte under merkelapper som antirasisme. Dette er en moralsk ansvarsfraskrivelse som gjør alle jøder til legitime mål, uansett hvor de måtte oppholde seg.

Det som skjedde på Bondi Beach for to dager siden var en pogrom. Jøder ble slaktet fordi de er jøder. Femten mennesker er drept. 40 er alvorlig skadet. Det er det dødeligste terrorangrepet i Australias historie, og det alvorligste angrepet på jødiske sivile siden 7. oktober.

Blant de drepte er Eli Schlanger (41), en britiskfødt rabbiner. Matilda, en ti år gammel jente. Og Alexander Kleytman (87), en Holocaust-overlevende. Han ble drept mens han skjermet ektefellen fra terroristenes kuler.

Symbol på Australias selvbilde

For australiere er Bondi Beach et stolt symbol på Australias selvbilde som et åpent, uformelt og trygt samfunn. Australske jøder hadde samlet seg på stranden for å feire første dag av Hanukkah, den mest sekulære høytiden i den jødiske kalenderen. Hanukkah er en lysfest. Den handler om barn, gaver, oljebakte kaker og lek med snurrebasser (dreideler).

I første vers av barnesangen «Banish the darkness» som ofte synges under Hanukkah-feiringen heter det:

«We have come to banish the darkness.

In our hands are light and fire.

Everyone is a small light.

But together, we are tremendously bright.

Flee, darkness!

Be gone, night!

Flee before the Light!»

*På Bondi Beach var ikke barnesang nok til å jage mørket vekk. *

Angrep på det mykeste av alle myke mål

Terroristene angrep det mykeste av alle myke mål: barn, familier og eldre samlet for å feire en religiøs høytid. Det skjedde en varm sommerkveld, på et av klodens vakreste, fredeligste og mest harmoniske steder.

Den jødiske befolkningen i Australia er liten, cirka 100.000 mennesker. Terroren som rammet dem har vært varslet. Mange har forsøkt å advare. De ble ikke lyttet til.

Pogromen mot Israel 7. oktober 2023 utløste en global bølge av jødehat ikke sett siden 1930-tallet, og ingen steder mer enn i Australia.

To dager etter 7. oktober samlet en mobb seg utenfor Sydney Opera House og ropte «Where's the Jews». Siden er synagoger blitt bombet og satt fyr på. Jødiske barnehager, skoler og restauranter er blitt vandalisert. Biler er satt i brann. Jødisk eiendom er blitt merket med hakekors. Trusler har blitt normalisert. Australske jøder har måttet leve som under beleiring.

For ett år siden oppsummerte Alex Ryvchin, en av lederne i Det australske jøderådet, situasjonen:

«Jødene jeg snakker med kjenner ikke igjen landet vårt lenger. Barn av Holocaust-overlevende har fortalt meg at de er glade for at foreldrene deres ikke lever og slipper å se hva Australia har blitt. Mange er urolige for å bære en Davidsstjerne offentlig. Min yngste datter er fem år gammel. Jeg henter henne i en barnehage med væpnede vakter».

Dette er ikke unikt for Australia. Jøder i Norge, Canada, Frankrike, Storbritannia og USA kan fortelle lignende historier.

Jødehat forkledd som rettferdighet

Dette jødehatet har ikke spredt seg i et vakuum. Det har utviklet seg i et kulturelt og ideologisk klima der antisionistisk jødehat i mange miljøer er blitt internalisert og dyrkes som en dyd.

Slagord som «Fra elven til havet», «Med alle tilgjengelige midler» og «Globaliser intifadaen» har vært ropt i demonstrasjoner og fra talerstoler over hele Vesten. Dette er ikke rop om fred og rettferdighet. Det er krigsrop.

*Jødehatet er blitt forkledd som rettferdighet, ofte under merkelapper som antirasisme, antiimperialisme og antisionisme. Hatet er blitt forklart som forståelige reaksjoner på israelsk politikk, som konsekvenser av Gaza, som motstand mot sionisme. *

Dette er en moralsk ansvarsfraskrivelse og relativisering som gjør alle jøder til legitime mål, uansett hvor de måtte oppholde seg.

De jødiske familiene som feiret Hanukkah på Bondi Beach hadde ingen forbindelse til krigen i Midtøsten. Mange av dem tilhører familier med røtter i landet som går tilbake lenge før staten Israel var påtenkt. De hadde ingen rolle, ingen makt, ingen innflytelse. Likevel ble de angrepet og drept. Ikke på grunn av noe de hadde gjort, men på grunn av hvem de var.

«Globaliser intifadaen» betyr ikke rettferdighet for Palestina. Det betyr døde jøder på en strand i Australia. Utenfor en synagoge i Manchester. Ved inngangen til et jødisk museum i Washington.

Angripes fordi de representerer noe sårbart

Over hele Vesten er denne unntakstilstanden blitt normaltilstand. Jødiske skoler, synagoger og kulturinstitusjoner lever bak permanente sikkerhetstiltak. Offentlige rom som en gang var definert av tilgjengelighet og tillit, er nå rammet inn av betongblokker, metalldetektorer og bevæpnede vakter. Det som ble innført som midlertidige sikkerhetstiltak er blitt varige strukturer.

Dette selges ofte til oss som forsvar for friheten. Sannheten er den motsatte. Dette er friheten og det åpne samfunnet som underkaster seg hat og ideologisk-religiøs ekstremisme. I stedet for å konfrontere trusselen tilpasser vi oss den. Jødene rammes først og hardest, som så ofte i historien. Men den ideologien som vil jøder død, forakter også alt det andre det åpne vestlige samfunnet står for: pluralisme, likeverd, frihet.

I desember 2016 kjørte en islamistisk terrorist en kapret lastebil inn i folkemengden på julemarkedet ved Breitscheidplatz i Berlin. Tolv mennesker døde, over femti ble skadet. I desember 2024 ble en bil kjørt inn i julemarkedet i Magdeburg. Seks døde. Denne uken ble fem menn arrestert i Bayern, mistenkt for å ha planlagt nok et angrep – igjen med kjøretøy, igjen mot sivile, igjen med eksplisitt islamistisk motiv.

Julemarkeder, akkurat som synagoger på høytidsdager eller jøder som feirer Hanukkah på Bondi Beach, angripes ikke fordi de er strategiske mål. De angripes fordi de representerer noe sårbart: sivile fellesskap som ikke er ment å beskyttes av betongblokker.

Når slike rom igjen og igjen gjøres til mål, og vårt svar primært er å gjøre dem «tryggere» gjennom betong og vakthold, administreres volden i stedet for å stoppes.

Burde fylle alle med skam

Etter terroren mot den jødiske synagogen i Manchester i oktober, skrev den britiske journalisten Hannah Barnes dette i The New Statesman:

«Britiske jøder er ikke trygge når de ber eller samles i britiske synagoger. Det har vi ikke vært på mange år. Det 2. oktober har gjort klart er at vi – til tross for alle forsøk – ikke er i stand til å beskytte oss selv. Det er umulig å formidle hvor dypt skremmende dette er. I løpet av de siste 48 timene har utallige jøder stilt seg spørsmålet om landet de hele livet har kalt sitt hjem, fortsatt er et sted de kan bli.

Jeg – og andre jøder jeg snakker med – har reagert med avsky på Benjamin Netanyahus handlinger i Gaza. Likevel tvinger drapene i Manchester på jom kippur oss til å stille det mest ubehagelige spørsmålet av alle: Er Israel, den eneste jødiske staten, det eneste stedet som faktisk vil beskytte jøder?»

Et Vesten der jødisk liv bare kan eksistere bak betongklosser og metalldetektorer er et Vesten som i praksis har gitt opp sine grunnleggende verdier.

Noen bestemte for oss at det var lettere å leve med betongblokker og væpnede vakter enn å ta de nødvendige politiske og moralske valgene og konfliktene som var nødvendige for å forsvare et åpnet samfunn.

Den manglende viljen til å konfrontere den antisemittiske ideologien som vi har sett overalt de siste to årene – ofte fordi den har vært pakket inn i «gode» intensjoner og i et språk om «rettferdighet» – har igjen gjort jødisk liv i Vesten betinget, utsatt og midlertidig. Det burde fylle alle med skam.

Bondi Beach er mer enn en tragedie; det er en anklage rettet mot alle som har valgt moralsk unnfallenhet og politisk feighet.

* Innlegget ble først publisert på Facebook.