Herold

I stadig flere byggesaker og dispensasjonssaker opplever kommuner at vedtak fattet av folkevalgte organer blir opphevet av Statsforvalteren. Begrunnelsen er ofte mangelfull eller feil rettsanvendelse. Formelt er dette innenfor Statsforvalterens rolle. Likevel er det grunn til å stille et mer grunnleggende spørsmål. Er lokaldemokratiet i ferd med å bli satt i skyggen av statlige vurderinger gjort av én eller noen få ansatte hos Statsforvalteren.

Plan og bygningsloven forutsetter at kommunene skal ha et reelt politisk handlingsrom. Det er nettopp derfor beslutningsmyndigheten er lagt til folkevalgte organer. De skal gjøre skjønnsmessige vurderinger basert på lokale forhold, historikk, praksis og rimelighet. Dette er ikke et avvik fra systemet. Det er selve systemet.

Likevel ser vi gang på gang at Statsforvalteren ikke bare kontrollerer om vedtak er lovlige, men i praksis går inn og vurderer faktum, rettsforståelse og skjønn på nytt. Når dette skjer, er det ofte vanskelig å se forskjellen på lovlighetskontroll og realitetsbehandling.

1. I saker som Stenkjelen i Rygge har lokale politikere foretatt en grundig og selvstendig vurdering av både faktiske og rettslige forhold. De har vurdert oppføringstidspunkt, gjeldende regelverk på det aktuelle tidspunktet, dokumentasjon og forvaltningsrettslige prinsipper som forutberegnelighet og vern mot tilbakevirkende kraft. Likevel blir vedtaket opphevet fordi Statsforvalteren legger et annet faktum til grunn og anvender jussen på en annen måte.

Da melder spørsmålet seg. Dersom en ansatt hos Statsforvalteren ikke deler det lokale skjønnet, kan jussen i praksis formes slik at det politiske vedtaket faller. Ikke gjennom et politisk motvedtak, men gjennom en juridisk vurdering som fremstår endelig og uangripelig.

Dette reiser et demokratisk problem. Statsforvalterens avgjørelser treffes administrativt. De fattes ikke av et kollegialt politisk organ, men av ansatte jurister, riktignok med intern kvalitetssikring, men uten offentlig debatt, uten lokal forankring og uten politisk ansvar. Når slike vurderinger i realiteten blir avgjørende for utfallet, er det rimelig å spørre hvem som faktisk styrer arealpolitikken.

Et annet aspekt er hvordan kravet om at fordelene må være klart større enn ulempene brukes i dispensasjonssaker. I mange tilfeller er hovedpoenget nettopp at tiltaket ikke medfører reelle ulemper. Det skader ikke natur, friluftsliv, naboer eller allmenne interesser. Likevel blir søknader avslått fordi man ikke klarer å peke på tilstrekkelige tilleggsmessige fordeler.

Her blir jussen nærmest selvmotsigende. Når ulempene er fraværende, blir det umulig å påvise fordeler som er klart større enn noe som i praksis ikke eksisterer. I stedet for en reell avveining, brukes vilkåret som et formelt hinder. Spørsmålet er hvor rettssikkerheten og det politiske skjønnet blir av når lovens skjønnsvilkår praktiseres på denne måten.

For tiltakshavere betyr dette lange prosesser, økte kostnader og stor uforutsigbarhet. Et lokalt politisk vedtak som kunne gitt avklaring og forutsigbarhet, blir erstattet av nye runder og nye vurderinger. For lokaldemokratiet betyr det at politiske beslutninger i praksis kan settes til side av statlige ansatte som ingen har stemt på.

Dette handler ikke om å fjerne statlig kontroll. Det handler om balanse. Når statlige jurister i praksis får siste ord i både faktum, jus og skjønn, er det legitimt å spørre om lokaldemokratiet i byggesaker er i ferd med å bli svekket til fordel for administrativ styring.