Herold

Statens Pensjonsfond Utland er kommet høyt på medias søkelys i det siste. Her hjemme og i våre naboland. Det skyldes inntjeningen fra salg av olje med pris påvirket av politisk uro, selvfølgelig de astronomiske tallene på kroner i fondet, men også forvaltningen.

Statens inntekter fra oljebransjen i de norske havområdene investeres i utlandet, med mål om størst mulig fortjeneste til akseptabel risiko, og alt samles i et fond. Investeringene kan begrenses av etiske hensyn. Et etisk råd ble opprettet i 2000, men er nå satt på vent, inntil en ny komité kommer med nye retningslinjer. (Lillehamringen Hanne Eggen Røislien er medlem i komiteen). Finansministeren ble altså engstelig for at de nåværende etiske retningslinjene kunne bli skadelige eller begrensende for fondet.

Barnebladet Donald Duck kom til Norge fra Amerika for vel 80 år siden, Donald hadde en onkel, Skrue, som voktet pengebingen sin. Det likner litt.

Jeg siterer litt fra et GRUK av Piet Hein: ... eier du mer enn åtte ting, så eier tingene deg.

Selv ble jeg betenkt da jeg forsto størrelsen på fondet: Det passerte nylig tjue til tjueen tusen milliarder kroner – 20 000 000 000 000 kroner. Det kan utgjøre fire millioner kroner – 4 000 000 kroner til hver innbygger i landet vårt, eller tre tusen kroner – 3 000 kroner til hver verdensborger. Som vi vet er penger makt. Hva bruker vi den til? Hva kunne vi brukt den til?

Jeg siterer Ole Brumm: Den som er veldig sterk må også være veldig snill.

Det finnes flere relevante visdomsord jeg kjenner til, her fra Den norske Kirkes Bibel, sitert etter hukommelsen: Samle der ikke skatter på jorden, hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler, men samle dere skatter i himmelen ...

Så litt mer real-politikk. Fra min fiskerbakgrunn i Portør på Skagerrak-kysten husker jeg at vår eiendomsrett på fastlandet inkluderte holmer og skjær, mens havet tilhørte fellesskapet. Sånn var det i stor målestokk også, Norge var fastlandet med holmer og skjær. Så ble det for forvaltningen av havets ressurser opprettet fiskerigrenser og 200-milssoner fra fastlandet. Senest ble midthavsgrenser i Nordsjøen og nordover internasjonalt vedtatt, og Norge fikk råderett over et betydelig større areal.

Norsk tenkemåte har vært at de som utnytter felles naturressurser med ekstra stor fortjeneste burde eller skal betale en ekstra skatt til fellesskapet, en grunnrenteskatt. Jeg kan ikke huske at noen politiske partier har hatt denne konkrete begrunnelsen i sine programmer. Det er nok å bruke pengene til, også med relevans til olje og klimatiltak.

Dette innlegget – til ettertanke – kan avsluttes med et sitat fra et intervju jeg fant med lillehamringen Åsne Seierstad fra et par tiår tilbake. Gi bort oljefondet, sa hun, bruk pengene til å bygge opp. Ikke for å være greie, men fordi vi bor i en verden og ting kommer tilbake til oss. Som velvilje eller uvilje.