Herold

Nylig holdt rektor ved barneskolen der sønnen vår går, en velkomsttale under årets juleavslutning. Hovedbudskapet var inkludering og samhold.

Hun fremhevet hvor viktige slike arrangementer er, hvordan de bygger fellesskap, og hvordan skolen gjennom dette blir «et vi». Hun presiserte flere ganger at alle elevene deltar. At alle er på scenen. At dette er en kveld for alle.

*Vår sønn satt hjemme. *

Han hater kvelder som dette. Ikke fordi han ikke vil være en del av fellesskapet, men fordi slike arrangementer gjør følelsen av å være annerledes enda sterkere. Mer utenfor. Mer ekskludert.

Barna som står på scenen disse kveldene, er ofte de samme barna som allerede er trygge i skolens fellesskap. De som er inkludert. De som har tilstrekkelig trygghet i seg selv og i relasjonene sine til å stå foran et publikum og synge. Det er ikke disse barna rektor ellers i året bekymrer seg for.

Det rektor glemmer når hun sier at alle er med, er nettopp de barna som strever mest. De som gjennom skoleåret ofte omtales som «fokuselever». Elever som prioriteres i møter med skole, PPT og andre instanser.

Elever det understrekes gang på gang hvor viktig det er å få med – nettopp fordi de står i fare for å falle utenfor.

Derfor oppleves det direkte sårende å høre en skoleleder, med full innsikt i enkeltelevers utfordringer, formidle en solskinnshistorie til foreldre som har møtt opp for å se på juleavslutningen. En fortelling om inkludering som ikke rommer alle virkeligheter.

Heldigvis var vi ikke alene om reaksjonen – flere foreldre tok kontakt i etterkant og uttrykte medfølelse og frustrasjon på våres vegne.

Samtlige elever er inkludert. Samtlige er til stede. Bare ikke de som ikke er det.

Hilsen far