Herold

Det pågår en farlig normalisering i europeisk og norsk politikk. Krig omtales ikke lenger som et siste og katastrofalt alternativ, men som noe vi må forberede oss på, utholde og tåle tap for.

Når dette språket kommer fra NATOs øverste ledelse og gjentas ukritisk av norske politikere, bør varsellampene blinke kraftig.

Den nye NATO-generalsekretærens uttalelser om langvarig konfrontasjon og nødvendige ofre markerer et tydelig skifte. Sammenlignet med denne retorikken fremstår Jens Stoltenberg nærmest moderat. Der han i det minste forsøkte å kombinere militær linje med dialogretorikk, snakkes det nå åpent om at Europa må forberede seg på tap. Det sies sjelden rett ut hvem disse tapene er, men alle vet svaret.

Det er ikke politikernes egne barn som først vil rammes. Det er ungdommen. De som i dag går på skole, planlegger utdanning og liv, og som nå gradvis omtales som en del av beredskap, utholdenhet og forsvarsevne. Når unge liv reduseres til strategiske størrelser, har vi beveget oss langt bort fra idealet om et freds og velferdssamfunn.

Tillit

I Norge skjer denne utviklingen nesten uten offentlig debatt. Milliarder bevilges til opprustning i rekordfart. Militære avtaler inngås og utvides med begrenset innsyn. Kritiske spørsmål møtes ofte med mistenkeliggjøring, som om det å be om åpenhet og diplomatiske alternativer er det samme som å undergrave sikkerheten. Dette er en farlig logikk i et demokrati som forutsetter tillit mellom makt og befolkning.

Frykt spiller en avgjørende rolle. Frykt for Russland, for å stå alene, for å bli oppfattet som svake. Frykt kan være menneskelig og forståelig, men når den brukes systematisk for å snevre inn debatten, blir den et politisk styringsverktøy. Over tid venner vi oss til tanken om at rettigheter, åpenhet og liv kan settes i parentes i alvorlige tider.

Må stille spørsmål

Gro Harlem Brundtland uttalte i 2018 at vi er i ferd med å miste kontrollen over hva folk blir fortalt. Det kan leses som en bekymring for desinformasjon, men også som et uttrykk for en dypere spenning i demokratiet. Informerte borgere er krevende borgere. Svaret på det burde være mer åpenhet og mer tillit, ikke mer hemmelighold og fryktretorikk.

Dette handler ikke om å bagatellisere reelle sikkerhetsutfordringer. Det handler om å insistere på at krig aldri må gjøres til normaltilstand, og at våre barn aldri må behandles som en akseptabel pris for geopolitisk lojalitet. Hvis vi slutter å stille spørsmål nå, risikerer vi å våkne opp i et samfunn der beslutningene fortsatt tas i vårt navn, men uten oss, og der kommende generasjoner betaler den høyeste prisen.