Herold

Jeg er bekymret for de vilkårlige angrepene som har rammet tilfeldige mennesker i Haugesund. Slike hendelser skaper frykt og utrygghet. De er ikke mange, men når de skjer, er de alvorlige. Vi vet også at flere personer vandrer rundt i byen og begår mindre lovbrudd eller voldshandlinger.

Debatten om rus og psykiatri (ROP) handler ofte om «snillisme» versus «tvang». Mange mener at lokale politikere og kommunen ikke gjør nok, men sannheten er at de viktigste utfordringene ligger høyere opp i systemet. En lovendring må til for at kommunene skal få myndighet til å handle. Vi kan forbedre samhandlingen lokalt, men de store endringene må skje på Stortinget, når det gjelder ressursallokering, samtykkekompetanse og bruk av taushetsplikt.

Jeg har selv et nært familiemedlem med alvorlig psykisk sykdom, og det er viktig å understreke: Ikke alle med psykisk lidelse bruker rus eller utøver vold. Psykisk sykdom gjør deg ikke automatisk rusavhengig og/eller voldelig. De som omtales som «tikkende bomber» er personer med alvorlig psykisk sykdom, rusproblemer og i tillegg voldelig atferd – en fare for seg selv og samfunnet.

Systemsvikt

For noen med rus- og psykiatriutfordringer som er siktet for mindre lovbrudd og vurderes som utilregnelige, kan de frikjennes uten å dømmes til behandling. Det er lov å spørre seg: Hvor mange lovbrudd må til før en person dømmes til tvungent psykisk helsevern? Og hvem eier voldshistorikken, helsevesenet eller politiet? Hvem kan denne informasjonen deles med?

Figuren under er fra revisjonsrapporten (2022) og viser voldshistorikken til noen av disse personene.

Terskelen for tvungent psykisk helsevern er høy: lang sykdomshistorie, mange voldssaker og flere diagnoser. Må det skje noe alvorlig nok, som et drap, for at det skjer noe? Systemet svikter dem som sliter og trenger behandling, og svikter samfunnsvernet.

Når noen blir dømt til tvungent psykisk helsevern på institusjon, blir de i vår region sendt til Valen sjukehus i Kvinnherad. Men her mener mange at de blir reallokert til kommunene for tidlig. Mye gjøres bra, men vi opplever også at i et rikt land som Norge er antall sengeplasser i psykiatrien redusert med en tredjedel på fem år (ifølge SSB).

Når pasientene skrives ut, overføres ansvaret til kommunen, som skal finne bolig og gi oppfølging, men uten tvangsmidler til å fortsette behandlingen.

Mange havner raskt tilbake i rus og slutter å ta medisiner. Ifølge rettspsykiater Randi Rosenqvist er tragedien at vi fokuserer så mye på pasientautonomi for personer som ikke evner å ta autonome valg. Dette skyldes psykisk helsevernlovendringen fra 2017, og dette har etter min mening vært en feil utvikling. For de aller sykeste er tvang noen ganger nødvendig for å redde liv og gi behandling. Dette handler ikke om straff, men om omsorg.

Pårørende blir ofte også ofre. Mange får ikke informasjon eller blir involvert i behandlingen på grunn av taushetsplikt. I tillegg, og på toppen av det hele, er hjelpen fragmentert, og informasjonsdeling mellom tjenester er vanskelig.

Etter den kjente øksedrapssaken i 2019 på vår Frelses gravlund, ble det bestilt en rapport, levert til kontrollutvalget i Haugesund kommune (2022). Den inneholdt syv konkrete anbefalinger, blant annet å skaffe oversikt over brukere med psykiske lidelser og forhøyet voldsrisiko, og å gå i dialog med Helse Fonna og politiet for å sikre en bedre deling av voldsrisikovurderinger.

Hva skjer nå?

Lokalt har vi i flertallet med Høyre i spissen bedt i vårt styringsdokument om en ny status fra kontrollutvalgets rapport, særlig i lys av vårt omstillingsarbeid. Vi ber også om å definere denne gruppen som egen målgruppe i kommunale planer og strategier, og om videre organisering av rådgivende enhet for russaker i samarbeid med politiet.

Nasjonalt har det vært en høring med frist i november 2025 om endringer i psykisk helsevernloven, blant annet med forslag om å endre taushetspliktreglene for bedre informasjonsdeling mellom helse, politi og kommunene i saker med voldsrisiko. Regelverket må støtte samhandling, ikke stå i veien.

Jeg er spent på resultatet av disse prosessene, og vi i Høyre skal følge med tett på utviklingen. Vi kommer ingen vei hvis vi fortsetter som i dag, der alt ansvar legges på kommunale omsorgsboliger og lavterskeltiltak. Det er verken behandling eller samfunnsvern. Vi må jobbe både lokalt og nasjonalt for å få endring, riktig hjelp til de som er rammet og for å verne samfunnet mot meningsløse tragedier.

Er du spesielt interessert i temaet? Ta gjerne turen til Festiviteten 23. april 2026 for Randi Rosenqvists foredrag: «De syke og farlige blant oss».