Herold

Millimeter for millimeter mister unge mennesker retten til kroppen sin, følelsene sine og valgene sine. Dette skjer i Norge.

Burde være en menneskerett

Mister retten til kroppen sin

Jeg vil heller kjenne en mann jeg selv har valgt rive hjertet mitt i stykker, enn å bli presset inn i sengen til en jeg aldri ønsket.

Jeg vil heller kjenne intens forelskelse, dumdristige valg, begjær og følelseskaos enn å leve et helt liv i taus lydighet. Jeg vil heller si: «Jeg elsket feil» – enn: «Jeg ble valgt for deg».

Lidenskap, forelskelse og brutale brudd er ikke farlige. Det farlige er stillheten. Kontroll. Skam. Familier som kaller undertrykking for «tradisjon».

Ja, det finnes frivillige arrangerte ekteskap mellom voksne mennesker som selv sier ja. Det er ikke dem denne teksten handler om. Den handler om dem som aldri får velge.

Les også: VG pyntet på historien og skjulte alvoret

Det vi sjelden tør å si høyt, er dette: Mens Norge pakker gaver, baker kaker og pynter til jul, blir unge mennesker hentet ned til foreldrenes hjemland og giftet bort mot sin vilje. Akkurat idet landet senker skuldrene, mister andre ungdommer friheten sin. Dette skjer hvert år. Hver jul.

Vi vet det – men vi ser bort fordi sannheten er ubehagelig.

Dette rammer ikke bare jenter. Også gutter utsettes for massivt psykisk press i arrangerte ekteskap som i realiteten er tvang.

Mange forventes å «ta ansvar», stille opp for familien, gifte seg med en de ikke elsker – eller ikke engang kjenner – og leve et liv de aldri har valgt. Forskjellen er at gutters tvang sjeldnere omtales som tvang, men som plikt. Konsekvensen er den samme; tap av autonomi, seksuell frihet og retten til å forme sitt eget liv.

Forelskelse er ikke tull. Det er selvinnsikt i eksplosiv form. Når du elsker og mister, lærer du hvem du er. Du lærer hva du begjærer, hvilke grenser du har, hvordan du håndterer konflikter, hva kroppen din reagerer på, hvem du blir i en relasjon – og hvem du ikke vil være igjen.

Kjærlighetssorg gjør vondt. Men den er din smerte. Den bygger deg. Den gjør deg klokere. Den gir erfaring som varer.

Et tvangsekteskap gjør det motsatte. Det knuser personligheten, seksualiteten, fremtiden og selvråderetten.

Et liv uten valg lærer deg ingenting om relasjoner – det lærer deg å undertrykke deg selv.

Hvorfor skulle noen frarøve unge mennesker akkurat det som gjør oss menneskelige? Hvorfor ta fra dem den første forelskelsen, den første elektriske beruselsen av å kjenne noen elske deg tilbake?

Følelsen av å sveve gjennom byen fordi hjertet slår som om det eier hele verden?

Den følelsen burde være en menneskerett – ikke et privilegium enkelte familier nekter sine barn.

Og når sorgen kommer etterpå, når hjertet brister og tårene ikke tar slutt, er også det frivillig. Det er en del av livet. Av læring. Av utvikling.

Les også: VG bortforklarer kritikk av gladsaken om Abid Rajas familiegjensyn

Negativ sosial kontroll starter alltid stille. «Du kan ikke gå dit». «Folk prater». «Vi vil bare beskytte deg».

Millimeter for millimeter mister unge mennesker retten til kroppen sin, følelsene sine og valgene sine. Dette skjer i Norge. I Oslo. Bergen. Drammen. Trondheim. Hver sommer. Hver juleferie. Og vi later som om det ikke skjer fordi det er mer behagelig å diskutere julelys enn patriarkat.

Tvangsekteskap og arrangerte ekteskap med skjulte onde hensikter handler ikke om kultur.

Det handler om makt. Om kontroll. Om liv og seksualitet brukt som byttemiddel. Når familier bestemmer hvem du skal leve med, ligge med og få barn med – uten et reelt ja – er det ikke ekteskap. Det er eierskap. Det er vold forkledd som skikk. Det er kriminalitet.

Norge må slutte å være feigt. Vi må slutte å beskytte patriarkalske strukturer i toleransens navn. Ingen kultur står over norsk lov. Ingen familieskikk står over individets frihet.

Et ekteskap uten samtykke er ikke et ekteskap. Det er tvang.

Ingen norsk ungdom skal miste friheten sin mens landet henger opp julelys. Ingen skal sendes bort for å giftes mot sin vilje. Ingen skal bli eiendom. Ingen skal miste retten til å føle stormen i sitt eget bryst.

Og når et ungt menneske sier: «Jeg vil heller elske feil enn å bli tvunget riktig», da bør hele Norge stå bak dem.

Ikke familiens ære. Ikke patriarkatets krav. Men friheten.