Svogerforskning
Plus
Det var en sÄnn fÞrjulskveld der LÞrenskog lÄ stille som om hele kommunen holdt pusten.
For mye system
Ting pÄ stell
Gatelysene ved kjÞpesenteret Triaden speilet seg i slapsen, og inne i blokka bak senteret var familien samlet rundt det tradisjonelle, smÄtt overfylte julebordet. Ribbelukt, klementiner og fuktig ull blandet seg som en litt rotete, men kjÊrlig symfoni.
Og inn dĂžra kom Arne. Svogeren.
En mann som alltid bar med kake, men oftere en analyse av offentlig sektor han mente var livsviktig for resten av oss.
â Jeg har tenkt litt, sa han.
Og bordet gjorde det samme som alltid: tok den lille, kollektive innpusten som betyr OK, da er vi i gang.
Ă rets sesong av svogerforskning, var erklĂŠrt Ă„pnet.
Arne satte seg som en mann med innsikt i kommunens indre maskineri. Han tok en kontrollert slurk av juleÞlen, sÄ opp og sa:
â Vi mĂ„ snakke om kommuneansatte. De pĂ„ rĂ„dhuset. For der skjer det ting som⊠ja, la oss si det sĂ„nn: Jeg har fulgt med.
Tante Eva, som alltid kunne dempe bÄde temperatur og stemning, sendte poteter rundt mens hun smilte.
â Javel, Arne. Hva er det som skjer da?
Arne lente seg fram, slik folk gjÞr nÄr de forteller hemmeligheter de har lest i avisen:
â AltsĂ„, jeg sier det rett ut: Det er for mange mĂžter. For mange papirer. For mange runder. Hadde jeg jobbet pĂ„ rĂ„dhuset, hadde jeg fĂ„tt ting unna. Raskt. Effektivt. Problemet er at det er for mye ⊠system. Det er det ingen som sier, men jeg sier det.
Dette, Ă„ si det, var Arnes egentlige arbeidsbeskrivelse i livet.
â Ta bare en enkel sak, fortsatte han. Skal man fĂ„ godkjent noe, sĂ„ mĂ„ det innom ti stykker, to avdelinger og sikkert tre servere. Jeg hadde korta det ned. Mye. Jeg hadde ryddet opp, strammet inn, fĂ„tt fart i maskineriet. Det er jo bare sunn fornuft!
Bestefar nikket. Han var blitt eldre, men nikket fortsatt med samme presisjon som en kommunal godkjenning.
Barna lÞp rundt i stua i total uvitenhet om forvaltningsnivÄene i Norge, mens julelysene blinket som smÄ sakspapirer som ventet pÄ behandling.
Problemet, sa Arne og dunket lett i bordet, er at ingen spÞr meg. Jeg som faktisk vet hvordan ting burde gjÞres. Jeg har sett hvordan de jobber. Jeg har vÊrt innom rÄdhuset flere ganger, faktisk. Jeg kunne fÄtt ting pÄ stell der borte, om noen bare hadde gitt meg nÞklene.
Et sekund ble det stille. Ikke av kritikk, men av varme.
For alle visste det Arne ikke sa: Han snakket ikke om rÄdhuset. Han snakket om Ä fÄ bety noe, hvis bare litt.
Kaffen kom. Riskremen fulgte som et kommunalt vedtak ingen hadde innsigelser mot.
Arne sÄ ned i koppen og sa lavere, mykere:
Det er fint Ă„ vĂŠre her, da. Det er det som betyr mest.
Og akkurat da, i en blokk, pĂ„ en kveld, i en kommune der alle gjĂžr sĂ„ godt de kan â lĂ„ julen. Ikke i kontorene pĂ„ rĂ„dhuset. Men rundt bordet, blant folk som tĂ„ler, lytter og ler.
Ingen julekveld i LĂžrenskog er komplett uten en svoger som mener han kan forbedre kommunen.
Og en familie som lar ham fÄ fÞle det.