Herold

Det er på høy tid at Norge gjør som våre naboland – og sperrer enkelte drapsmenn inne for resten av livet.

Den som dreper et menneske, utsletter hele verden. Du finner dette – eller lignende uttrykk – i en rekke religiøse og filosofiske tekster. Å ta et liv, utsletter ikke bare individet, det frarøver både denne og alle rundt den døde mulighetene for en framtid med dens vell av muligheter og potensial for vekst og lykke.

I de fleste samfunn anses derfor det å ta et annet menneskeliv som den alvorligste av alle forbrytelser. Den straffes hardere enn all annen kriminalitet – i enkelte land med dødsstraff. I Norge idømmes man lovens strengeste straff – 21 år i fengsel – om det ikke foreligger formildende omstendigheter som tilsier lavere straff.

Kaoset på rødgrønn side kan føre til et helt nytt politisk landskap

Man kan også gå motsatt vei. Er drapet ekstra grotesk, kan man dømmes til fengsel i over 21 år. Det skjer gjennom såkalt forvaring. Det er i prinsippet en tidsuavgrenset straff, og gis til mennesker retten anser som farlige, selv etter at de har sonet sin dom. Dersom man tidligere er dømt til fengselsstraff for samme type forbrytelse uten at det har hjulpet, er forvaring gjerne regelen.

Selv om forvaringen i prinsippet kan bli for evig, kan den dømte i løpet av noen år søke om å få den opphevet og slippe fri. Da kommer saken opp for retten, som må gjøre en ny vurdering av hvor farlig fangen er. Det er dette Utøya-terroristen har prøvd flere ganger, men alle hans forsøk er blitt avvist av retten.

I 1999 tok Jørn-Are Andersen Sæle livet av ei ung jente i Meløy. De to var kjærester, og Jørn Andersen – som han nå heter – ble dømt til 15 års fengsel, en nokså normal straffereaksjon for drap i Norge. Under soning av dommen ble han prøveløslatt, og da utøvde han grov vold mot en annen tidligere kjæreste. I 2011 ble han derfor dømt til fire år og seks måneder forvaring.

Hva skulle vi gjort uten havet?

I 2015 ble han igjen løslatt på prøve, og da reagerte påtalemakta og fikk forlenget forvaringen. Andersen anket til lagmannsretten, og vant fram der. I dommen fra Frostating lagmannsrett heter det: «Selv om kvinners avvisning av A kan skape et risikonivå som ligger over det moderate, kan ikke lagmannsretten se at det ... foreligger en kvalifisert og reell fare for slike nye forbrytelser».

Før helga kan Andersen ha tatt nok et liv. Igjen skal det dreie seg om en ung kvinne som har avvist ham. Detaljene bak drapet er ikke kjent, og i Norge er man uskyldig til det motsatte er bevist. Men hvis Andersen har utført dette drapet, framstår lagmannsrettens dom fra 2016 som en parodi på rettssikkerhet.

Det er en dom som bør og skal opprøre oss. En person med en lang og brutal rekke voldshandlinger bak seg (Andersen var selv i forkant av drapet i 1999 blitt domfelt flere ganger for vold og trusler) slippes løs i samfunnet, tross sterke advarsler fra påtalemyndigheten og gjentatt bruk av vold mot kvinner.

Gigantenes trussel mot vår kultur og vårt demokrati

Jeg er verken dommer eller rettspsykiater, men jeg kan forstå at det er vanskelig å veie ulike hensyn opp mot hverandre, når en forvaringsdom skal prøves. På den ene siden, den domfeltes menneskerettigheter – i prinsippet skal man slippes fri når en dom er sonet. På den andre siden, samfunnets behov for beskyttelse.

Med fasit i hånd er det lett å si at denne dommen framstår som totalt feil, men hever vi blikket fra den, vil det mer generelt finnes uenighet om hva som skal vektlegges sterkest. Mange – også jurister – mener den tidsubestemte naturen til forvaring i seg selv kan være i strid med menneskerettserklæringen.

Andre igjen, mener det er for lett å slippe fri *– *at hensynet til gjerningsmannens rettigheter i for stor grad trumfer rettighetene til ofrene og samfunnets behov for beskyttelse. Dette er langt på vei korrekt; selv om dette er blitt noe bedret de siste tiårene, er det fremdeles slik at loven gir gjerningsmenn flere formelle rettigheter enn ofre.

Elendig distriktspolitikk – elendig eldrepolitikk

Det er gode grunner til det. Få steder er det et skjevere maktforhold mellom Stat og Individ enn i en rettsprosess. Staten har tilgang til ubegrensede ressurser, den anklagede står nesten uten unntak mye svakere. Derfor må hans eller hennes rettigheter gis tung beskyttelse av lovverket. Det er et av grunnprinsippene i en rettsstat.

Det gjør ikke dilemmaet mindre. Én måte å redusere det på, er ordningen med bistandsadvokat, som kom i 2008. Den gir ofre for grove forbrytelser rett til en egen advokat, betalt av Staten. Denne skal ivareta offerets rettigheter gjennom rettsprosessen. Men bistandsadvokater demper ikke samfunnets behov for beskyttelse; de som ennå ikke er blitt ofre.

Her har vi kanskje noe å lære av våre naboland. Både Danmark og Sverige avsier riktignok forvaringslignende dommer, men i Danmark gis de nesten utelukkende til personer med alvorlige personlighetsforstyrrelser, i Sverige til gjengkriminelle. Til gjengjeld har begge land noe Norge ikke har; muligheten til å idømme livstidsfengsel.

Slik kan Tysfjord redde Europa

Det er på høy tid at Norge innfører det samme. Helt uavhengig av denne drapssaken, som jo ikke vil påvirkes av en slik lovendring. Livstidsfengsel vil fjerne kritikken mot forvaring, og det vil gi domfelte en mer forutsigbar tilværelse. Det vil også gi oss muligheten for å sperre ekstra farlige mennesker inne for godt, og slik redusere faren for nye tap av liv.

Noen forbrytelser er så groteske – og noen mennesker så farlige – at dette burde være en selvfølge. Er det for eksempel noen som tror at Utøya-terroristen noen gang slipper ut av fengsel? Eller burde slippe ut av fengsel? Forvaring her er et rent narrespill, som i tillegg gir ham anledning til å framføre sitt perverse budskap i stadig nye rettssaker.

Barns stadig dårligere lese-evne er farlig for demokratiet

Straff kan i en rettsstat aldri handle om hevn. Men det skal handle om å beskytte oss mot *nye *forbrytelser. Og det skal handle om å gi den dømte muligheten for rehabilitering. Den vil være der; selv en livstidsdom kan omgjøres. Men den kan også brukes for å hindre at notoriske voldsmenn slippes løs og kan utslette verden igjen og igjen.