Herold

Saken om sykepleieren Alexandra Lussa, omtalt i NRK nyhetene 11. des, avdekker mer enn et uheldig møte mellom et vikarbyrå og en arbeidstaker.

Den avslører et personalpolitisk tankesett som burde uroe alle som er opptatt av helsevesenets framtid.

Narvik kommune betalte rundt 130.000 kroner for å løse henne ut av en binding til vikarbyrået Open Europe. Kommunen fikk en etterlengtet sykepleier. Ifølge NRK uttalte Heidi Laksaa at dette var "helt greit", all den tid kommunen mangler sykepleiere.

Det er nettopp den holdningen som er problemet.

For hva er det vi egentlig sier når 130.000 kroner vurderes som akseptabelt for å hente én sykepleier inn i systemet – mens egne ansatte daglig møtes med budsjettargumenter når de ber om bedre turnus, høyere stillingsprosent eller tiltak mot belastning?

Da er det ikke lenger snakk om omsorg eller verdier. Da er det snakk om markedspris.

I praksis signaliserer kommunen følgende:Det er greit å bruke betydelige summer når en sykepleier kommer via et byrå og løser et akutt problem. Men ville man brukt de samme pengene til å beholde, styrke eller avlaste egne lengeværende ansatte. Jeg antar svaret på det vil være nei.

Fortjente Alexandra Lussa å bli løst ut av en urimelig situasjon? Uansett, det er forstyrrende at løsningen fremstilles som uproblematisk, samtidig som systemet som skaper slike situasjoner får fortsette uendret. Kommunen betaler seg ut av ett konkret problem, men lar prinsippet stå urørt.

Hva om dette var en fast ansatt sykepleier som sto i en uholdbar arbeidssituasjon?Hva om det var en helsefagarbeider?Hva om det var en erfaren pleier som var på vei ut av yrket?

Da hadde det neppe blitt brukt 130.000 kroner for å "redde kompetansen".

Når ledende stemmer sier at dette er greit fordi man "får en sykepleier", reduseres mennesker til innsatsfaktorer. Det er en kortsiktig logikk som undergraver tillit, likebehandling og langsiktig rekruttering.

Et helsevesen kan ikke styres etter samme prinsipp som et marked for mangelvarer. Omsorg, også for ansatte, kan ikke være situasjonsbestemt. Den må være prinsipiell.

Hvis 130.000 kroner er greit for å kjøpe én sykepleier, burde det være enda mer legitimt å investere systematisk i dem vi allerede har – før de også blir en vare man må kjøpe tilbake.