Herold

I Norge har vi lenge snakket om oss selv som et land og et folk med høy tillit til hverandre og til staten. Dette blir gjerne beskrevet som en bærende kraft i vår samfunnsstruktur. Vi har tillit til hverandre – derfor får vi til ting andre ikke får til, sier vi.

I dag kan man stille spørsmål om dette fortsatt stemmer. Mye kan dessverre tyde på at vi er på vei bort fra tillitssamfunnet. Hvordan kan dette begrunnes?

Etter at vi ble en oljenasjon med tilhørende rikdom, har tilsynelatende alle politiske diskusjoner endret seg til å bli diskusjoner om penger. Når ditt eneste verktøy er en hammer blir alt lett til en spiker. Politikere ser ikke ut til å kunne si to setninger uten å komme inn på penger. Og ja – penger er uten tvil svært viktig. Men har det sildra inn litt onkel Skrue i alle mulige samfunnskriker og -kroker, i en evig kamp om å passe på og øke vår formue? Vil onkel Skrue hele Andebys beste – eller vil han bare vokte pengebingen sin?

Overført til Norge i dag – kan man for eksempel si at matvaregigantene når de på vei til banken med sine milliarder, konstant sutrende om de små marginene, den harde konkurransen og hvor dårlig det står til, vekker tillit? Eller hva med laksemilliardærene, eller millionlønnene til direktørene i Helse Nord, eller formuefluktene til Sveits, eller ja…. Er alle disse tingene vi ser tillitsvekkende?

Mangler vi tillit til alt dette, så blir kanskje veien til skyttergravene kort.

Og der er vi kanskje nå – i skyttergravene? Og ”jøss, åssen havna vi her” tenker vi kanskje når vi ser oss rundt. Vi lever jo i verdens beste land, med en kjempeformue og en struktur gjennomsyret av tillit. Sola skinner på oss og våre barn og vår lyse fremtid. Det hører vi jo hver dag.

Hvis det er slik kan det kanskje være et eksempel på det teorien om latente- og manifeste sosiale funksjoner beskriver.

De manifeste er de synlige funksjonene som vi alle ser og forholder oss greit til. Kjører du for eksempel 10 km/t over grensa i 50-sonen får du omtrent 4.000 kr i bot. Manifest, klart og tydelig, og ikke så mye å være opptatt av.

Blir du derimot for eksempel fortalt av regjeringen at de skal legge gode planer for hvordan vi skal nå utlippsmålene våre, eller kanskje at de vil motarbeide økende forskjeller i samfunnet, mens den egentlig ikke vil provosere velgerne til å bytte parti, så kan vi ved nærmere granskning ane en latent funksjon, delvis usynlig under overflaten og egentlig ute etter å oppnå noe annet enn det den beskriver. Dette er det teorien forteller oss at vi må være opptatt av.

Alle våre onkel Skruer, politikere, laks- og matvaregiganter, høytlønnede direktører og dess like lever kanskje sine liv i de underliggende latente funksjoners verden mens vi andre lever i den profane manifeste. De forteller oss at vi må ha tillit til dem. Vi håper kanskje de har rett, og forsøker å overbevise oss selv om at vi lever i et tillitssamfunn. Og så ser vi ut av vinduet og begynner å lure på om vi kanskje ikke gjør det. Og hva da?