- En feit sørpe
2025-sesongen av juletegneseriene byr på både godbiter og langhalm, tradisjonen tro.
- En feit sørpe
2025-sesongen av juletegneseriene byr på både godbiter og langhalm, tradisjonen tro.
- Pur gull
Annonsørinnhold
Glem julegave - Detteer det nye nå!
- Har gjort noe med meg for alltid
Flåklypa 2025
Knugende hemmeligheter
Donald - vær sin lyst
Tusjkollektivet - julen 2025
OsloLovers
OsloLovers
Fiinbeck og Fia
Klassikerne – Fiinbeck
og Fia, Billy, Blondie, Snøfte Smith, Skipper’n, Hårek – osv .
Billy, Blondie, Snøfte Smith, Skipper'n, Hårek
Nynorskens skoger
Jens von Bustenskjold
Nr. 91 Stomperud
Smørbukk
Vangsgutane
Tuss og troll
Ingeniør Knut Berg 2025
Mer om
Julehefter jula 2025:
Jeg har undret og undret meg over hvor enormt dette med julehefter er i Norge - både de milde skjønnmalende litterære herbariene med noveller og dikt, og sjokkselgerstanden ved kassa på supermarkedene med sitt spraglete utbud av tegneserier – alle «dei faste postane»: Blondie, Stomperud, Tusser og troll, Fiinbeck og Fia, Flåklypa, Billy, Smørbukk, Knoll og Tott, Jens von Bustenskjold, Vangsgutane, i tillegg til en stor vifte Disney-blader fra Egmont.
Forlaget Strand, som kretser rundt Frode Øverlis gigasuksess, har også en vifte med nokså like utgivelser, der Pondus troner med sin forutsigelige strek og nesten alltid veldig morsomme ruter. I tillegg har de Lunch, Rutetid, stakkars Dunce og Storefri – og en av årets vinnere: Tegnekollektivet.
I hovedsak en feit sørpe av forutsigeligheter, men som alltid med noen ypperlige perler som glimter. Perlene er nyproduserte og norske.
Økonomien i juleheftene er bunnsolid, selv om slett ikke alle selger like bra, og det er positivt at utgiverne bruker midler på å gi norske tegnere til salt i sårene før den artifiksielle intelligentsiasen valser dem borte vekk.
Egmont er og blir hovedleverandøren av julehefter, med en god porsjon klassikere, og et stort antall Disney-titler (der bare den heilnorske utmerker seg). Ellers har de Torbjørn Liens «Kollektivet – Balders magiske jul» som har mange gode ideer, men er litt for masete i uttrykket for min smak, og så har de hele to Knoll og Tott-hefter (!).
Så til selve saken - årets julehefter anmeldt til kvalitetstilsynet:
Øyvind Sagåsen, Thierry Capezzone, Kjell Aukrust
Øyvind Sagåsen har tryllet fram en ny og spinnvill historie lagt til Kjell Aukrusts velkjente univers med Solan, Ludvig og Reodor Felgen, utmerket tegnet ut av Thierry Capezzone.
I årets utgave har Reodor oppfunnet et mini-kraftverk drevet av kaffegrut. Solan og Ludvig drar ned til kaféen i bygda og henter grut, men snart blir det grutmanko fordi Mysil Bergsprekken og Rudolf Blodstrupmoen har bygd et plagiat i gigantformat som skal gi strøm til utvinning av kryptovaluta.
Oppå dette kommer Solans drøm om å bli filmstjerne, noe som får ham til å overtale regissør Eirk Moppe til å legge sin neste julefilm til Flåklypa med stjernene Axel Fønni og Granate Steinskred.
Forviklingar, satire og kulturkritikk i en jafs.
Arild Midthun, Knur Nærum og Tormod Løkling
Drømmeteamet Arild Midthun, Knut Nærum og Tormod Løkling har igjen produsert et Donald-blad av en kvalitet som går de beste Andeby-historiene en høy gang.
For ikke bare er persongalleriet i toppform - Donald, guttene og Petter Smart, men også «verdens mest berømte skrekkforfatter Kniven Spring og hakkespettenes stormogul D.O.M.P.A.P. krydrer sidene. Petter har oppfunnet en «Værvidar» som gjør at du kan få «akkurat det været du ønsker deg» - snø og kulde eller sommervarme og badetemperaturer når du måtte ønske. Men er det så lurt å tukle med klimaet?
I sprudlende satire, hemningsløse overdrivelser og en sjeldent effektiv strek, klarer de tre opphaverne å speile vår samtids konsumistiske galskap uten at latteren stivner.
Tegnehanne, Nora Dåsnes, Noor H. Eckhoff og Therese G. Eide
Fjorårets spreke nykomling i julefloraen er tilbake med samme oppskrift, om mulig enda bedre enn i fjor.
Fire dyktige kvinner, Tegnehanne, Nora Dåsnes, Noor Eckhoff og Therese G Eide, stokker sammen en variert meny av originale påfunn, et slags koldtbord der du kan plukke godbiter etter lyst - noen ganger flere munnfuller av én av dem, andre ganger en rad med énsidere eller tosidere fra hver av dem.
Jeg er igjen særlig begeistret for Therese Eides strek, og hennes utlegninger av historiske skikkelser i en form for kjendisintervjuer, er strålende. Men også Nora Dåsnes subjektive opplevelse av kvinnerolle og «legning», er smart og tankevekkende. Ikke til forkleinelse for Noor og Tegnehanne - også de er i storform.
Flu Hartberg
Forlaget No Comprendo Press, som utgir blant annet Steffen Kverneland, Christopher Nielsen og Knut Nærum, deltar ikke i julerushet av typiske julehefter. Men hvert år har de viktige utgivelser som helt klart hører hjemme både under og over juletreet.
Årets fulltreffer er Flu Hartbergs usedvanlig godt utførte saga om ungdomstidas forvandlinger, fra bøgda på det usentrale Østlandet og ned til Oslos blaserte liksom-radikale kohorter. På 264 stilsikre og konsekvent godt tegnede sider spenner han ut en roman som er både komisk, vemodig og kulturkritisk.
Hartberg har ellers utmerket seg med tøff kamp mot menneskehetens rasering av seg selv via den påtrengende artifiksielle intelligentsiasen og den håpløse banaliseringen av både språk og billedkunst i dens kjølvann.
George McManus, Tonje Tornes og Tormod Løkling
Her går det i utvalgte nyopptrykk, noe som tydeligvis fungerer på markedet.
Som tidligere må jeg framheve George McManus raffinerte tegninger av herr og fru Fiinbeck, og i årets utgave har Egmont klart det mesterstykke å finne fram dagsaktuelle krigspsykose-striper fra tiden etter Pearl Harbor-angrepet da ringvirkningene av krigen nådde USAs lokalmiljøer.
Fornøyelige scener når persongalleriet skal prøve å gjøre en innsats for fedrelandet, men ikke klarer å la være å først og fremst tenke på seg selv.
De andre klassikerne er hva de er, lette å legge fra seg etter få sider – færre og færre år for år.
For ikke så mange år siden var de fire sentrale nynorskbladene gjespende forutsigelige i sine nyopptrykk av gamle og ikke helt gode nylagde serier - Smørbukk, Vangsgutane, Ingeniør Knut Berg og Tusser og troll.
Kanskje vi også skal regne inn Jens von Bustenskjold, som er mer østnorsk enn nynorsk, i likhet med 91 Stomperud som præker dialekt, men også de har preg av nedstøvet folklore (Bustenskjold er faktisk fornøyelig om man gir den den tiden den trenger og Stomperud i Magne Taraldsens strek er fin).
Sigurd Lybeck, Anders Bjørgaard
Leif Isaksen, Magne Taraldsen
Håkon Aasnes, Johannes Farestveit, Solveig Muren Sanden
Det mest gledelige i år er ikke gjensyn med det gamle, men derimot det nylagde. I Smørbukk har Håkon Aasnes en herlig satire over matsvinn og «Kampanjen grønn jul», i Vangsgutane har Helleveg og Andreassen latt persongalleriet i Todalen få besøk av engelske lakselorder med spreke replikker og glimrende tegninger, og i Tuss og Troll har Emberland og Sveen produsert en strålende satire over kulturell appropriasjon i «Kongeriket og dei harde hjelparane».
Kjartan Helleve, Ivan Andreassen, Leif Halse
Gard Espeland, Johannes Farestveit, Håkon Aasnes, Ivan Emberland, Øyvind Sveen, Solveig Muren Sanden
Derimot fikk jeg adskillig mindre ut av årets ingeniør Knut Berg, der produktive Øystein Runde nerder seg ned i en kryptisk science fiction-verden, «Kan munken Tala overleve soloppgangen på Merkur?»
De 20 serie-sidene i heftet har han supplert med et intervju med seg selv og en artikkel om «Vitenskapen bak Knut Berg», uten at noe blir mindre kryptisk av det. Det virker også som om han ikke har tatt seg tid til helt å lande tegnestilen i Knut Berg-universet. Særlig ansiktene virker noe slurvete og inkonsekvente.
Øystein Runde
Siden fjorårets juleheftesesong har det skjedd rokkeringer på utgiversida. Blant annet har det offensive Bonnier-konglomeratet etablert et imprint, TNT, med to desertører fra Egmont-armeen, og til det har de plukket med seg noen klassikere: Hårek, Blondie og Fiinbeck.
Det mest interessante i forleggeriet var imidlertid den bisarre situasjonen med to ulike utgivelser fra hvert sitt forlag av juleheftenes opplagsvinner: den eldgamle sagaen om de to rampeguttene på en sydhavsøy. Det ene heftet heter «Knoll og Tott» og kommer fra Egmont, det andre het «Kapteinens jul», utgitt av Bladkompaniet/Vigmostad-Bjørke fram til i fjor. Nå er begge kommet inn under den store Egmont-paraplyen, og «Kapteinens jul» har byttet navn, og heter nå «Kapteinen og ungene». Der er rampeguttene navnløse og tegnestilen røffere.
Bakom paradokset med de to konkurrerende variantene ligger det en monopolkapitalistisk rettighetsstrid mellom digre mediakonglomerater, en strid som er desto mer absurd når de nå begge utgis av ett konglomerat her til lands.
På innholdsnivået i dette universet har det også skjedd en artig endring, selv om det stadig er opptrykk av gamle sider som er forretningsideen. Om jeg skal ta æren for denne endringen, siden jeg her i avisa gang på gang har hamret det inn at dette universet har vært uutholdelig rasistisk med sine primitive parodier på mørkhudet urfolk, så har det iallfall skjedd en storrengjøring av heftene. Ikke ETT svart menneske å se i noen av bladene! Det neste blir kanskje at de må fjerne Fru Vom, siden hun er en fordummende parodi på en overvektig og hjelpeløs kvinne som aldri skjønner noe. Deretter må de vel også tegne om enkelte ruter der Kaptein Vom og Megler Smekk juler opp guttene. Skal de da heller la «krapylene» angre og komme til fornuft?
Vi lever i underlige tider. Tabuene tårner seg opp og legger kulturen i skygge, samtidig som de mest perverse og usannsynlige ting foregår blant tilkarringsmilliardærer, grisekremmere og oppblåste eiendomsbaroner. Eller politikere som saksøker enhver som ler på feil sted i den politiske gjørmerevyen som velter inn over oss fra alle himmelretninger. Men samtidig blir altså storselgeren Knoll og Tott litt mer WOKE.