Hybrid krigføring – bruk av ikke-statlige aktører

Hybride angrep kan komme fra paramilitære grupper, fra terroristorganisasjoner og fra private virksomheter. Disse gruppene kan agere på egen hånd eller være knyttet opp mot en stat, for eksempel Russland, evt. kontrollert av statlige institusjoner, for eksempel Russlands etterretningstjeneste. Uansett er det i dag stor sannsynlighet for at statlige institusjoner har direkte eller indirekte kontroll over mange slike ikke-statlige grupper. De ikke-statlige angrepene kan gjøre koblingen til en stat mindre gjennomsiktig. Staten kan la disse gruppene ha stor grad av autonomi. Det kan til og med være slik at disse ikke-statlige gruppene blir forfulgt av enkelte statlige institusjoner. På denne måten kan staten fraskrive seg alt ansvar for hva slike grupper måtte gjøre.

Det er i stigende grad noen trekk de ikke-statlige gruppene har utviklet de siste årene:

De ikke-statlige gruppene er i stadig større utstrekning blitt utstyrt med høyteknologiske våpen. Vi kan bl.a. se dette med Houthi-bevegelsen i Jemen, som sender droner mot Israel. Denne bevegelsen er støttet og utstyrt av Iran. Koblingen til Iran er imidlertid ikke helt gjennomsiktig, selv om den er antatt å eksistere. Houthiene er utstyrt med høyteknologiske missil-systemer som kan ramme skipsfarten utenfor kysten av Jemen. De har også moderne raketter som kan nå bestemte mål i hele Midtøsten.

Det samme kan også sies om Hamas-bevegelsen på Gaza stripen, samt Hizbollah i Libanon. Disse bevegelsene kan enten forstås som autonome og frittstående bevegelser, eller de kan forstås som ikke-statlige aktører, som handler på vegne av og med strategisk oppbakking av Iran.

Det er når disse ikke-statlige gruppene har samme strategiske intensjon som den statlige aktøren, her Iran, at koblingene blir synlige. Det er styrken i gruppenes strategiske kapabiliteter, som er et sentralt trekk ved ikke-statlige aktører i hybrid krigføring.

Vi ser også at ikke-statlige aktører benytter andre metoder enn rent militære angrep, for å ramme en fiende. Dette kan være angrep på en mulig fiendes infrastruktur, eller landets infostruktur (informasjonsstruktur). Slike angrep kan sette landets infrastruktur, for eksempel elnettet og strømforsyningen, ut av drift. Dette kan gjøres for å skape kaos og usikkerhet i befolkningen.
Noen slike grupper bruker terror og vold som middel for å skape usikkerhet i befolkningen. Det kan også tenkes at deler av den organiserte kriminaliteten kan settes i forbindelse med ikke-statlige grupper. Disse ikke-statlige gruppene har som hovedregel samme strategiske intensjon som staten de opererer for. I slike tilfeller vil den organiserte kriminaliteten spille på lag med en fiendtlig statsmakt.
Det kan også tenkes at ikke-statlige grupper, som har et positivt formål, indirekte kan spille på lag med fiendtlige stater. Dette kan være grupper som prøver å bekjempe visse våpensystemer. På denne måten kan de, hvis de får gjennomslag, gjøre en allianse mindre effektiv enn en annen militær allianse, fordi noen våpensystemer blir forbudt ved lov. Hvis så en fiendtlig makt i en krigssituasjon kan benytte mer avanserte våpen enn andre land, pga. forbud mot visse våpen, så har disse ikke-statlige gruppene indirekte gjort fienden sterkere.
Ikke-statlige grupper benytter i økende grad kunstig intelligens i informasjons-krigføring. Her kan de ikke-statlige gruppene ramme et annet lands sentrale infostruktur. De kan sende ut feilinformasjon via det andre landets informasjonsnettverk. Dette kan skape mistro til myndigheter, og usikkerhet oppstår. Denne form for hybrid krigføring kan være direkte eller indirekte styrt av statlige institusjoner. Poenget er imidlertid at det er vanskelig å avdekke om det er en stat som er involvert i angrepet.