Ekstremt rike og rare
Tekoligark er årets nyord, men det oligarkene driver med er ikke nytt. De er bare blitt så mye rikere, mektigere og mer ekstreme.
Ekstremt rike og rare
Tekoligark er årets nyord, men det oligarkene driver med er ikke nytt. De er bare blitt så mye rikere, mektigere og mer ekstreme.
Annonsørinnhold
Glem julegave - Detteer det nye nå!
Nei til Ukraina-garanti
Rystet Russland: - Uakseptabelt!
Komplett kaos
Uønsket innblanding
Mer om
Tekoligarker
Noen stusset da Språkrådet kåret «tekoligark» til årets nyord. Det er ikke et ord som glir lett over tunga, og jeg må innrømme at jeg knapt har sett det stavet på den måten. Selv har jeg skrevet mye om tech-oligarkene, som er en mer direkte import fra USA, hvor det har glidd sømløst inn i dagligspråket under Trumps forgylte regime. Amerikanerne har vel hentet det siste leddet fra tidligere sovjetrepublikker, hvor de såkalte oligarkene tjente seg styrtrike på forbindelser til den politiske makta, helt til de ble fengslet, drept eller sendt i eksil.
Det er uansett en bastard av et ord og sånn sett passende for hva det beskriver.
Tekoligarker er betegnelsen på en håndfull superrike amerikanere som kontrollerer store deler av digitale verktøy og plattformer i verden og dermed politiske og personlige valg. De siste par åra har de tilhørt hoffet av mangemilliardærer Trump omgir seg med, og de fleste av dem bidro med enorme summer til Trumps valgkamp. Tesla-eier Elon Musk alene spyttet inn over to milliarder kroner.
Rausheten er ikke veldedighet, det skjønner alle. Innflytelsen de har kjøpt seg var synlig under innsettelsen av Trump, hvor verdens rikeste menn hadde plass på første rad sammen med årets koner. De har betalt dyrt for å være inne i varmen, men har fått rikelig igjen. Noen av dem har dessuten en uhyggelig politisk agenda utover å sørge for at Det hvite hus er «open for business», som det heter om Trumps presidentskap. Etter mindre enn ett år har det mørke tankegodset til og med fått innpass i USAs nasjonale sikkerhetsstrategi og i synet på Europa.
Silicon Valleys politiske reise fra vestkystliberale nerder til et høyreradikalt herrefolk, beskrives godt av tekjournalisten Kara Swisher i «Burn book». En del av forklaringen ligger simpelthen i de vanvittige formuene som unge, umodne menn tjente på rekordtid, samtidig som de ble geniforklart og dyrket som tidens guder. De mistet bakkekontakten, og utbredt rusmisbruk hjalp ikke på det. Swisher beundret det de skapte, men ikke det de ble. Alle nøyde seg heller ikke med å bygge raketter og strebe etter evig liv, men trodde virkelig at de var utpekt for å redde verden i en eksistensiell kamp om menneskehetens framtid.
En av dem er Peter Thiel, en tysk-amerikansk Facebook-investor og gründer av PayPal, som var den første som støttet Trump allerede i 2016. Han er også kjent som mannen som «skapte» JD Vance og fikk ham utnevnt til visepresident. I det siste er han blitt stadig mer religiøs og har blitt besatt av «antikrist», som han beskriver som en slags global sammensvergelse av onde krefter som bruker woke og klimakrise i en kamp om verdensherredømme. Hvis du pirker litt i de apokalyptiske advarslene, handler det om alle som er kritiske til KI-utviklingen og som vil regulere teknologi.
Ikke uventet har den ekstreme «antikrist»-teorien gitt ham en ellevill rolle i satireserien «South Park», men i Trumps verden lyttes det andektig når Thiel sier at demokrati hindrer frihet og fremskritt. Han er skeptisk til frie valg og argumenterer for et elitestyre, et fåmannsvelde uten innblanding fra gamle samfunnsinstitusjoner som må rives ned. I New York Times er han omtalt som «den viktigste tenkeren på høyresiden de siste 20 åra» av avisas fremste konservative kommentator.
Peter Thiel har vært en pådriver bak tekoligarkenes høyresving de seinere åra. Ikke minst har han hatt stor innflytelse på sin gamle partner Elon Musk, som ble Trumps viktigste støttespiller i 2024-valget. Det er ikke vanskelig å gjenkjenne Thiels «riv alt ned»-filosofi i Musks polariserende bruk av medieplattformen X. Etter at Trump ga ham en motorsag til å kutte byråkratiet med, etterlot Musk seg et ulykksalig kaos, samtidig som han angivelig støvsuget offentlige data til eget bruk i oppbyggingen av KI. Musks fingeravtrykk er også synlig i innvandringspolitikken, hvor Trump har gjort unntak for hvite sørafrikanere som angivelig er forfulgt, fordi de er hvite.
Det er knapt den ting tekoligarkene har pekt på som ikke Trump har gitt dem. Washington er dermed under kontroll for øyeblikket. Verre er det med EU, som stadig forsøker å regulere en tøylesløs monsterindustri. Hatet til Brussel stikker dypt. Thiels utvalgte, JD Vance, høvlet ned europeiske ledere allerede på sikkerhetskonferansen i München i februar.
Sist uke ble utfallet gjentatt i den nasjonale sikkerhetsstrategien, hvor Trump hevder at innvandring og overregulering vil føre til «et sivilisatorisk sammenbrudd» i Europa, og sier at USA aktivt vil støtte nasjonalistiske partier for at det ikke skal skje. Selv har Musk deltatt på valgkamp for det høyreekstreme AfD i Tyskland, mens Nigel Farage og Viktor Orban er hyppige gjester i Mar-a-Lago.
Det er disse folkene, med en kvasireligiøs tro på teknologiens frelse, som skal lede oss inn i en fremtid av roboter og KI. De har uendelig med penger og politisk innflytelse, og de styrer en revolusjonerende teknologi som vil forandre menneskeheten. Hva i all verden kan gå galt?
Språkrådets fromme ønske om at nyordet skal føre til økt bevissthet om «digital sjølråderett» fremstår ikke akkurat som et robust forsvar mot utviklingen tekoligarkene ønsker seg.