Herold

Legg ikke ut på langtur uten trening, er en god leveregel. Prinsippet gjelder også for julebord.

Er det julebord - er det lov

Et brutalt møte med julebord-fenomenet

Hovedproblemet er amatørene

(Avisa Nordland): Hvis du innbiller deg at #MeToo hadde ført til endringer, bør du gå og stille deg i kroken for fanatikere med tilsvarende vrangforestillinger – de som innbiller seg at månelandingen aldri fant sted og at jorda er flat.

Puh! Da overlevde jeg enda ett. Jeg snakker om nissefylla, eller årets julebord, som det formelt heter.

Det spekuleres stadig i hva som er det typisk urnorske – hvilke særegenheter det er som gjør nordmenn til noe spesielt. Og bare for å komme det i forkjøpet med én gang; hardingfele, leikarring, nisser og troll, tørr matpakke med svett brunost, vikinghjelmer eller dugnad er definitivt ikke svaret.

Det norskeste av det norske er en kollektiv, selvvalgt normoppløsning og masselobotomering. En massiv syndflod på stiletthæler og blankpussede lakksko – nemlig julebordet. Er det julebord, skal det «piname» drikkes. Man skulle tro det sto om liv.

Man brøler, knuffer i køer, urinerer i askebegre, stumper sigaretter på skjorta, sloss med nære og fjerne, sovner i grøfter og parker, spyr på dashbordet i taxien, skaller ned tilfeldig forbipasserende og setter så ut de våteste og mest promiskuøse dagdrømmene fra hverdagens kjedsomhet ut i praksis. Med nabokona, postmannen, kolleger, sjefen eller undersåtten.

Eventuelt med alle sammen på en gang.

Er det julebord, er det lov. Julebordet er kort fortalt den skikkelig onde, utspekulerte og kjempefulle stebroren til helgefylla.

Legg ikke ut på langtur uten trening, er en god leveregel. Prinsippet gjelder også for julebord. Er du helt uten grunntrening, sørg for at turen blir kort. Og begynn for all del ikke treninga samme dagen – vorspiel før julebord er et absolutt «no-no».

Les også: Aps «alkoholkrise» før fotball-VM

Jeg har overvært nærmere seksti julebord (nei, jeg er ikke 88 år, har bare innimellom hatt flere jobber samtidig), og på noen av dem opplevd at utestedet nektet å slippe de inviterte gjestene inn til middagen – fordi vorspielet hadde «vart for lenge». Og det var kanskje like greit. Whisky drukket fra halvliterglass med ditto slurker, blir som å gi seg ut på seks maratoner på rad før man har kjøpt seg joggesko.

En annen klassisk gjenganger når man er ute med jobben, er at noen får det for seg at det er dags for en inngående og høylytt diskusjon med sjefen om lønnen, eller annet man er misfornøyd med. Den første som kommer opp med en «KI-device» som slår seg på og forhindrer at vi havner der, blir milliardær.

En kompis av meg som jobbet i plateselskap, var misfornøyd med at sjefen hadde vist så liten interesse for det store arbeidet han hadde lagt i et presseskriv, og da julestemningen var på det høyeste, kom han med presseskrivet stiftet til panna, hvor han spurte: «Har du tid til å se på dette nå, da?» Ja, det var alkohol involvert, hvis du måtte lure.

Forfatteren Torgrim Eggen fortalte meg at da han i 18-årsalderen var i sin første jobb i en leketøysbutikk, fikk han et brutalt møte med julebord-fenomenet. Fascinert av den lette og ledige tonen, hvor sjefen tøyset med hun fra økonomiavdelingen og vice versa, lullet han seg inn i en forestilling om at det meste var lov. Og da Torgrim skulle fortsette etter jul, ble det meddelt at hans tjenester ikke lenger var ønsket i butikken. I hans tilfelle kickstartet det en særs vellykket journalist- og forfatterkarriere, i andres tilfelle kan det være langt mer katastrofalt.

Men hva er det ved julebordene som gjør at man føler at det står om liv, og derfor må tylle i seg slike avsindige mengder?

Les også: Sanna Sarromaa om norsk julemat: – Helt jævlig

Jo, for de fleste er det den ene gangen i året man blir påspandert alkohol hele kvelden – og da må man sørge for at det riktig lønner seg. Med norske alkoholpriser er kanskje ikke det så rart. Det som gjør at det virkelig blir sus i fylleserken, er imidlertid at julebord også inkluderer de glade drikkeamatører – altså dem som ikke engang deltar i den sedvanlige helgefylla – og som én gang for alle skal ta igjen det forsømte.

Plutselig popper de opp som paddehatter; kledd i ballkjoler og tynne dresser – gjerne med en gøyal hatt eller et slips som ser ut som et piano – og klare som egg til å forulempe alt og alle som kommer i deres nærhet. Snøvlende slenger de ut «schalabais» på både inn- og utpust, og supplerer gjerne med skjellsord totalt ribbet for konsonanter, mens det slørete blikket stirrer stivt ned på skoene – en senere landingsplass for deres langt fra ferdigfordøyde lutefisk.

Resultatet er selvsagt katastrofalt. Politiet må stille med kraftig forsterket bemanning, legevakta har proporsjonalt voksende køer med Vinmonopolets, en rekke utesteder må leie inn ekstra dørvakter, kebabselgerne monterer pleksiglass i salgsluka si, og i de organiserte taxikøene er det forsyne meg blitt en nødvendighet å dele ut gratis gløgg til kundene, slik at de ikke skal slå hverandre i hjel eller ærekrenke heltemodige taxisjåfører med uartikulerte ukvemsord fra nederste hylle.

Hovedproblemet her er altså amatørenes inntogsmarsj, og samfunnet burde kanskje ta ansvar her og sette av litt av Oljefondet til kollektiv «coaching» av disse. Eventuelt kunne man forlange at amatørene tok et slags drikkesertifikat i september, à la veivesenets glattkjøringskurs.

Uansett godt at det er ett år til neste gang.