Herold

Den 7. februar 2026 har lærerutdanningen i Tromsø stort jubileum. Da er det 200 år siden virksomheten startet ved Trondenes Seminar. Den første offentlige lærerutdanning i Norge var blitt en realitet.

Oppstarten

De første årene

Tromsø Seminarium

Just Qvigstad

En turbulent tid

Krigsårene 1940–1945

Etterkrigstiden

Hilsen til jubilanten

At den første lærerutdanning i vårt land startet i Nord-Norge, hadde en spesiell årsak. Etter 1814 var det på Stortinget et samstemt ønske om etablering av offentlig lærerutdannelse i Norge. Den danskfødte presten Peter Vogelius Deinboll deltok i debatten. Han var bosatt i Vadsø og så at det trengtes lærere som kunne undervise på samisk og kvensk. Som representant for Finmarkens Amt la han i 1821 frem sitt første forslag om etablering av et lærerseminar for Nord-Norge. Han kjente til at det fantes økonomiske midler: et fond øremerket utdannelse av misjonærer, lærere og kateketer med virke blant den samiske befolkningen i Nordland og Finnmark sto igjen etter misjonens avslutning i 1774. Deinbolls forslag vant frem og lokalisering Trondenes ble vedtatt i 1824.

Mary Brekke drøfter lærerutdanningen i Nord-Norge frem til andre verdenskrig i sin doktoravhandling fra 2000. Spesielle utfordringer var knyttet til flerspråkligheten i nord. Det skulle tas opp ni elever hvert år, av dem to samiske: en fra Vest-Finnmark og en fra Øst-Finnmark. I tillegg en fra hvert av prostiene Tromsø, Senja, Vesterålen, Salten og Helgeland. Imidlertid var det ved oppstart kun en samisk og en norsk seminarist. Som bestyrer og førstelærer ble tilsatt Simon Kildal, prest i Trondenes, som andrelærer samiske Nils Gundersen.

Helt fra begynnelsen av var danningsmål, danningsmidler og praktiske øvelser diskutert. Fagene var religion, kateketikk, norsk språk og grammatikk, skriving og regning. I tillegg ble det undervist i samisk for de samiske seminaristene og for de norske som kunne vente tilsetting i samiske distrikter. Mange hadde friplass, og de hadde da plikttjeneste 7 år i sitt prosti. Skolebygningen rommet både internat og undervisningslokaler, og seminaristene fikk erfare trekkfulle lokaler, dårlig mat, tettboddhet og hardt skolearbeid. Da det i tillegg manglet lærerkrefter og praksisskoler, meldte ønsket om flytting til Tromsø seg, noe som ble bestemt ved Kongelig Resolusjon i 1848.

Undervisningen i Tromsø startet i Skippergata 31, den gamle amtmannsgården. Internat og undervisningsrom var i samme bygning. Kosten skulle være nærende, og til kvelds vanket det grøt. Derfor fikk seminaristene utnavnet «grautmonka» av byguttene, og lærerskolen ble kalt «klosteret». Antall seminarister økte, flere lærere kom på plass og praksis ved byens allmueskole bestemt. Vordende lærere i språkblandede distrikter, det vil si Nord-Troms og Finnmark, fikk friplass og undervisning i samisk. Plikttjenesten var først 7 år, så 5 år. Kvensk ble innført fra 1866 til 1870 ved Altens lærerskole, siden overført til moderinstitusjonen. Brekkes avhandling gir en spennende fremstilling av de tidlige bestyrere, som alle behersket samisk eller kvensk i perioden 1857–1920.

En ruvende skolemann satt som seminarbestyrer og rektor fra 1883 til 1920, nemlig Just Qvigstad. Han var en sterk forsvarer av barns opplæring på morsmålet. Qvigstad var ekspert på samisk og kvensk, en språkforsker på høyt internasjonalt nivå. Han gav 1927–1929 ut trebindsverket Lappiske eventyr og sagn, innsamlet folketradisjon der hvert oppslag har tekst på samisk på den ene siden og norsk på den andre siden – et imponerende kulturarbeid.

I 1904 vedtok Stortinget at ordningen med friplasser ved lærerutdanningen i Tromsø skulle opphøre. Institusjonen vurderte det da som umulig å rekruttere søkere til samisk og kvensk. I årsmeldingen for 1906 slo Qvigstad fast at den oppgaven lærerskolen hadde hatt siden 1826 med å utruste en del av elevene med nødvendige språkkunnskaper for å være lærere i overgangsdistriktene, nå var opphørt. Imidlertid ble friplasser innført igjen i 1916, stående til 1926.

Den norske lærerstand viste sterk motstand mot tyske autoriteter, så også i Tromsø. Dette trer tydelig frem i korrespondansen mellom rektor Trygve Dokk på lærerutdanningen og tyske myndigheter. En del av skolen ble overtatt av den tyske «verjemakt» fra 21. juni 1940. For å markere skillet mellom den tyske og den norske delen, ble det satt opp et plankegjerde i skolegården.

Den 19. mars 1942 ble det foretatt en landsomfattende aksjon mot lærere. Rektor og alle lærerne ved Tromsø lærerskole ble avhørt av statspolitiet om medlemskap i Norsk Lærersamband. Tre av lærerne ble deretter hentet. Den 18. april sendte rektor brev til Kirke- og Undervisningsdepartementet med beskjed om at tre lærere var internert av politiet, og at vikartjeneste var nødvendig for å fullføre skoleåret. Den 4. mai kom det brev tilbake om at de tre var frigitte. Til tross for store utfordringer var Tromsø lærerskole i drift frem til våren 1944. Rektor fremholdt at han hadde ansvaret for skolebygningene, og nektet derfor å forlate skolen.

Alle som har gått på lærerskolen i Tromsø etter andre verdenskrig, husker med glede flinke lærere og mange kulturaktiviteter i skolens regi. I 1952 flyttet Tromsø lærerskole til moderne bygg på Mellomveien. I en flom av nasjonale førsøk og strukturelle endringer kan nevnes at de 2 første år av 4-årig lærerutdanning var i Alta samt at Tromsø fikk forsøkslinje for heimkunnskap i 1959. Førskolelærerutdanning ble igangsatt 1972. I sin doktoravhandling fra 2007 analyserer Randi Hege Skjelmo lærerutdanningens endringer i perioden 1979-2006. Den desentraliserte allmennlærerutdanningen drøftes innen rammen av fremvekst og endring av statlige utdanningssystemer. Kirke- og undervisningskomiteen støttet i 1979 ideen om særtiltak for å bedre lærersituasjonen i grisgrendte strøk i Nord-Norge. Forholdet mellom skole og lokalsamfunn ble diskutert, blant annet basert på en undersøkelse av Eivind Bråstad Jensen og Harald Jørgensen ved Universitetet i Tromsø. Studenter til desentralisert allmennlærerutdanning ble tatt opp i 1979, primært igangsatt for at man ønsket å utdanne lærere som ville bli stabile.

Lærerutdanning for nordsamiske distrikter startet ved Alta lærerskole i 1974 og ble videreført ved Samisk Høgskole fra 1989. Utdannelsen er godkjent som lærerutdanning både i Finland og Sverige.

Lærerutdanningen har vært en kunnskapsbastion i Nord-Norge. Den har vist seg å være livskraftig og med evne til å utfordre seg selv. I spenningsfeltet mellom tradisjon og nytenkning, mellom innholdsmessige og strukturelle krav, har det i landsdelen foregått et ærlig og målbevisst strev for å utdanne gode lærere til et virke i skolen. Vi tre kronikkforfattere har alle gått på lærerskole, arbeidet i en årrekke ved Tromsø lærerskole og forsket på institusjonens historie.

Vi hilser jubilanten og takker for lang og tro tjeneste!