Herold

I Nord vet vi at samfunn ikke utvikler seg av seg selv. De utvikler seg fordi noen tør å ta ordet, foreslå noe nytt eller stille spørsmål ved det etablerte – også når de vet at de skal møte de samme menneskene igjen på arbeidsplassen, på butikken eller i idrettshallen.

Skam virker – stille og effektivt

Relasjoner er bindeleddet

Sårbarhet betyr å risikere avvisning

Når vi velger bort sårbarhet

Utvikling trenger resonans

Små og mellomstore samfunn – der dette merkes sterkest

Levende lokalsamfunn

I små og mellomstore samfunn er relasjonene tette og minnene lange. Det som blir sagt, blir husket. Det som mislykkes, kan sitte i lenge. Derfor velger mange å holde igjen – ikke fordi de mangler ideer eller vilje, men fordi risikoen for å skille seg ut oppleves som høy.

Det handler om skam. Skam spiller en større rolle i utviklingen av lokalsamfunn enn vi liker å tro. Den virker stille, men effektivt. Den former hvem som tar initiativ, hvem som blir lyttet til, og hvem som trekker seg unna før de i det hele tatt har begynt.

Når folk ikke tør å være sårbare, blir det stille. Da stopper både utvikling og relasjoner.

Det er nok ikke tilfeldig at Brené Browns TED-talk The Power of Vulnerability er sett av mer enn 50 millioner mennesker. Et foredrag om skam og sårbarhet traff noe mange kjenner igjen, også her i regionen og lokalt: følelsen av at det å være åpen kan koste, men at prisen for å la være kan være enda høyere.

Brené Browns forskning viser at skam oppstår når verdien vår blir gjort betinget. Når vi bare føler oss gode nok hvis vi presterer, leverer og holder tempoet oppe. Skam handler ikke om noe vi har gjort galt, men om frykten for å være feil. Det er derfor skam er så effektiv. Ingen trenger å si noe. Vi regulerer oss selv. Vi lærer når det er tryggest å tie, hvilke ideer som bør holdes tilbake, og hva som ikke bør sies høyt. Skam skaper orden – men det er en orden der folk blir mer forsiktige og mindre åpne. Det uferdige forsvinner først. Så forsvinner nysgjerrigheten. Til slutt forsvinner motet.

Forholdet mellom individ og samfunn går alltid gjennom relasjoner. Det er i møtet med andre vi kjenner på om vi hører til, om vi blir tatt på alvor, eller om vi bør holde litt igjen.

Her møtes Brené Brown og sosiologen Hartmut Rosa. Brown viser hvordan skam oppstår i relasjoner – i blikk, taushet og små signaler. Rosa viser hvordan tempo, konkurranse og krav presser disse relasjonene. Når alt skal gå fort og fungere effektivt, blir det mindre rom for tvil, lytting og det uferdige. Samfunnet virker ikke bare gjennom regler og systemer. Det virker gjennom hverdagslige møter mellom mennesker.

Mot til sårbarhet handler ikke bare om følelser. Det handler om å risikere avvisning. Å si noe uferdig er å risikere å ikke bli møtt. Å foreslå noe nytt er å risikere å få et nei. Å være personlig er å risikere å stå litt alene. Det er derfor sårbarhet er så krevende. Og det er derfor mange lar være. Skam er forventningen om at åpenhet vil bli møtt med avstand. Så vi beskytter oss. Holder igjen. Deler litt mindre enn vi kunne. På kort sikt gir det trygghet. På lang sikt gjør det relasjoner svakere. Man er til stede – men ikke helt. Samtalene fungerer – men går ikke i dybden.

I The Power of Vulnerability peker Brené Brown på noe grunnleggende: Når vi prøver å beskytte oss mot sårbarhet, beskytter vi oss ikke bare mot det som gjør vondt – vi beskytter oss også mot det som gir mening. Hun beskriver hvordan mennesker som ikke tør å være sårbare, ofte bygger et emosjonelt vern rundt seg. De deler mindre. Tar færre sjanser. Holder mer igjen. Det kan kjennes trygt der og da. Men prisen er høy.

For når vi stenger ute sårbarheten, stenger vi også ute glede, tilhørighet, kreativitet og ekte kontakt. Relasjoner fungerer, men blir flate. Samtaler flyter, men berører ikke. Folk er til stede, men ikke helt med. Brown er tydelig: Vi kan ikke velge bort bare de vanskelige følelsene. Når vi prøver å unngå skam, frykt og avvisning, ender vi også med å bedøve engasjement, mot og fellesskap. Vi blir tryggere – men fattigere.

Kreativitet er ikke bare noe som skjer inne i hodet på enkeltmennesker. Den oppstår også i relasjonen, mellom folk. Når vi tør å tenke høyt sammen. Når ideer kan bli avvist uten at det føles som et personlig nederlag. Der skam styrer, forsvinner dette rommet. Ideer blir vurdert før de er forstått. Forslag blir filtrert før de deles. Resultatet er mange forbedringer – men få nye retninger.

Hartmut Rosa beskriver samfunnet vårt som stadig raskere. Mer skal gjøres og helst fortere. I et slikt samfunn må verdien vår hele tiden bevises. Når folk ikke henger med, oppleves det som personlig svikt. Skam gjør jobben for systemet. Kritikken stilner. Mange tenker at det er dem selv det er noe galt med. Rosa kaller dette fremmedgjøring: mye skjer, men lite betyr noe. Relasjoner blir funksjonelle, men tynne. Motsetningen til fremmedgjøring er det Rosa kaller resonans: øyeblikk der noe svarer tilbake. Der vi blir berørt. Der vi kjenner at det vi gjør betyr noe – for oss og for andre. Slike øyeblikk kan ikke presses frem. De krever åpenhet. Og åpenhet krever sårbarhet. Et samfunn som straffer sårbarhet med skam, får færre slike øyeblikk - mindre mening.

I små og mellomstore samfunn er relasjonene tette. Folk kjenner hverandre. Minnene er lange. Det som ikke blir sagt, blir fort like viktig som det som blir sagt. Her får skam ekstra kraft. Når sårbarhet møtes med avstand, trekker folk seg ikke bare fra ideer, men fra fellesskapet.

Samtidig er det nettopp i slike samfunn at tillit, mot og deltakelse betyr mest. Omstilling, nye arbeidsplasser og framtidstro kan ikke vedtas fram. De må skapes av mennesker som tør å bidra tør å stå frem – også når utfallet er usikkert. Dette etterspør mot til sårbarhet – mot til utvikling og kreativitet. Her blir Brené Browns poeng om verdighet konkret: Lokalsamfunn der folk beholder verdighet også når noe ikke lykkes, får flere som deltar. Flere som bidrar.

Derfor må vi være bevisste på hvilken rolle skam spiller i koblingen mellom individ og fellesskap, og hvordan den påvirker samfunnsutviklingen – særlig i små og mellomstore samfunn. Her er relasjonene tette, minnene lange, og konsekvensene av å skille seg ut ofte større enn vi liker å innrømme.

Hvis vi vil ha levende lokalsamfunn, flere som deltar og mer utvikling nedenfra, må vi skape rom der folk har motet til å være sårbare uten å miste verdighet. Der avvisning ikke betyr utstøting. Der vi lærer av hverandre i stedet for å la skam styre og begrense utviklingen.

Samfunnsutvikling handler ikke bare om planer, prosjekter og penger, men om mennesker og relasjoner – og om hvilke følelser som får styre hvordan vi er sammen. Mot til utvikling vokser der folk opplever at de ikke mister verdighet når de prøver, feiler eller får et nei. Der sårbarhet møtes med respekt, og uenighet ikke tolkes som et brudd med fellesskapet.

Mot til sårbarhet er ikke bare en personlig egenskap. Det er en felles ressurs. Når fellesskapet sliter den ned gjennom skam, mister vi noe langt større enn enkeltstemmer. Vi mister utviklingskraft.

Derfor må vi dyrke motet til sårbarhet, som en felles ressurs i lokalsamfunn og en viktig del av samfunnsutviklingen.