Herold

Dette handler ikke om respekt for en minoritet.

Dette er ikke omsorg

To kjønn

Alt er faktisk ikke relativt

Det skjer noe i Norge som burde få flere til å reagere. Staten har begynt å instruere oss i hvordan vi skal snakke.

Hvor langt skal dette gå?

Offentlige ansattes bes om å droppe ordene «mor» og «far», «jente» og «gutt». De ønsker et kjønnsnøytralt språk som norm, og ikke som unntak. Rådene fremstilles som inkluderende, men det er snakk om politisk omskriving av språk og kultur. Så inkluderingen gjelder ikke 98 prosent av majoriteten.

Les mer her: Lærere anbefales å unngå «gutt» og «jente»: – Absurd og skremmende

Når staten ønsker å erstatte ord, mener jeg at dette ikke handler om respekt for en minoritet. Det handler om å tvinge fram en ideologisk virkelighetsforståelse som de fleste nordmenn aldri har bedt om.

Det mest alvorlige er at staten med disse rådene bygger en skolepolitikk basert på en idé om at barn helt ned i barneskolealder kan og skal definere sin egen kjønnsidentitet. Dette er barn. Som ikke kan bestemme egen leggetid, mobilbruk eller kosthold – og nå skal de kunne velge hvilket kjønn de føler seg som.

Les også: Det er ikke maten som er problemet

Dette er ikke omsorg, men voksenpolitikk som er tredd nedover hodene på barna. Vi vet fra utviklingspsykologien at barn tester grenser, roller, identitet og lek samt at hjernen ikke er ferdig utviklet. Hjernen er formbar, og følelsene skifter.

90 prosent av de som utvikler en kjønnsforvirring ifølge Zucker og Steensma vokser det av seg når de blir tenåringer. Staten lager altså politikk basert på at en midlertidig følelse skal styre hvilken garderobe barna bruker, hvordan lærerne må henvende seg og hvordan andre barn skal forholde seg til dette. Dette er ikke lenger inkludering, men ideologi med barn som forsøkskaniner.

Barn lærer virkeligheten mellom tydelige rammer. «Mann» og «kvinne», «jente» og «gutt». Disse ordene er bærende for strukturer i vår kultur, familieforståelse og historie. Når vi oppløser rammer som barn trenger for å forstå seg selv, da skyver vi dem ut i enda mer forvirring.

Det er ikke rart at barn vokser opp i dag og er usikre på seg selv og alt de er. Det finnes andre måter å ivareta kjønnsforvirret barn på som ikke krever at hele klassen, hele skolen og hele samfunnet skal late som om biologi er irrelevant. Alle som har åpnet en historiebok vet hva som skjer når man ender språket. De former tankene, grensene for hva man kan diskutere og hva som er «lov» til å mene.

Smartembed for https://www.nettavisen.no/api/graff/v1/component/enkel-poll?id=70145

Alle skal behandles med respekt, men respekt går begge veier. Jeg skal ikke måtte tvinges til å omskrive virkeligheten for å bekrefte andres opplevelse av den. Vi kan vise omtanke uten å fornekte biologi. Menn og kvinner finnes. To kjønn. Uavhengig av om vi liker det eller ikke.

*Noen ting i verden får man faktisk ikke gjort noe med. Dette er ikke hat eller fordommer. Det er natur. *

Å gjøre kjønn til en politisk konstruksjon og ikke en biologisk realitet forteller at vi har beveget oss vekk fra å håndtere et samfunnsproblem til å håndtere et politisk prosjekt. Hvor langt skal dette gå?

Vi har gått fra å kunne si at «dette gir ikke mening» til at alt klappes for uansett hvor langt fra virkeligheten det er. Hvor går grensen, eller finnes den i det hele tatt?

Når alt blir en identitet og ingenting kan stilles spørsmålstegn til, eller problematiseres da mister vi rammene som holder samfunnet sammen. Det som før var et tegn på psykologi, skal nå møtes med bekreftelse.

Jeg benekter ikke kjønnsinkongruens, men dette gjelder en svært liten del av befolkningen.

Les også: Nye Bufdir-råd kan gjøre lærere utrygge i egen jobb

Hvis man aldri kan si at nå har det gått for langt så er det heller ikke bare rammene som ryker, det er også hele virkelighetsgrunnlaget. Staten burde heller bruke like mye ressurser til å hjelpe barn og ungdom til å bli helt trygge på seg selv og sitt kjønn.

Barn har en forenklet forståelse av kjønn og lærer dette gradvis. Hva tror vi skjer hvis retningen blir som dette? Jeg har allerede vært borti barnehager som under Pride-måneden startet hver dag med å spørre om hva barna føler seg som, og barnehager som har lagd kjoleforbud for jenter.

Les også: Mangfold går på bekostning av norsk kultur

Vi har blitt et krenkesamfunn. Vi forholder oss heller til rollespill enn virkeligheten. Vi er så redde for å krenke noen at vi heller tillater at politikere redigerer språket. Vi gir alle rett hele tiden. For det er det mest behagelige.

Den utviklingen har gått feil. Alt er faktisk ikke relativt. Når staten begynner å omskrive så grunnleggende rammer for barn som garderober, toaletter og grenser. Da er det ikke lenger frykten for å diskriminere som styrer, men frykten for å si ifra.

Jannicke Almenning, småbarnsmor