Herold

Det er all grunn til å hylle regjeringens «leseløft». Så gjenstår det å se hvor høyt lesingen lar seg løfte.

Regjeringen vil bruke én milliard kroner på å gjøre norske barn til verdens beste lesere. Det er en solid satsing i et statsbudsjett som ellers preges av innstramminger. Pengene skal brukes til å skaffe skolene flere bøker og gi elevene intensiv opplæring i lesing: Elever på alle klassetrinn skal lese minst 15 minutter hver dag.

Motivasjonen er et sterkt fall i norske elevers leseferdigheter de siste årene. Selv om norske elever har flere undervisningstimer nå enn på 1990-tallet, viser en rekke undersøkelser at læringsresultatene blir stadig dårligere. I vår gikk 15.000 elever ut av grunnskolen uten å kunne lese skikkelig.

Dette drar barna med seg videre i skoleløpet. Svært mange av de som begynner å studere på universiteter og høyskoler nå sliter med å lese lengre tekster og pensum. Selv de som har valgt å studere litteratur klarer ikke å lese bøker. I stedet lar de KI produsere sammendrag av tekstene så de vet hva bøkene handler om.

Er det så farlig da, kan du spørre. Holder det ikke å få med seg innholdet av et pensum, uansett hvordan det skjer? Har lesing noen verdi i seg selv? Svaret på det er et klart ja. Det viser nesten all forskning på vår hjerne og hvordan den bearbeider informasjon. Lesing forbedrer både mental og fysisk helse.

Det blir også åpenbart når man studerer lesingens historie. Å kunne lese var i store deler av vår historie ingen selvfølge. Snarere tvert om, evnen til å lese tekster og videreformidle dem var forbeholdt en liten elite av skriftlærde. Dette var særlig knytte til tolkningen av hellige tekster og ga en enorm makt.

Den katolske kirken brukte gjennom tusen år dette til å holde kontroll med massene og lede dem i ønsket retning. Den vanskelig tilgjengelige latinen spilte en nøkkelrolle og oversettelsen av Bibelen til nasjonale språk var avgjørende for å bryte kirkens makt.

Men den virkelige revolusjonen kom gjennom økt leseferdighet i europeiske samfunn. Antall analfabeter falt drastisk fra 1700-tallet, i takt med bedre skolegang for stadig flere grupper. I Norge førte innføringen av obligatorisk allmueskole i 1739 til at stadig flere kunne lese og fra midten av 1800-tallet ble analfabetismen så lav at den knapt var et tema.

Dette skjedde i takt med utviklingen av trykte medier og bøker med masseopplag. Det er kanskje opplysningstidens viktigste bidrag til å forme våre opplyste og demokratiske samfunn. Hva som er høna og egget er vanskelig å si, men sammen la økt tilgang til fakta og folks økende evne til å ta til seg disse faktaene grunnlaget for vårt moderne demokrati.

Om dette var lesing som revolusjon er det som nå skjer lesing som kontrarevolusjon, for å låne et begrep fra forfatteren Agnes Ravatn. Til Aftenposten sier hun at nordmenns stadig dårligere leseevner ikke bare er trist, men farlig. Vi risikerer et samfunn der bare eliten kan konsentrere seg og tenke klart, sier hun.

For Ravatn er forklaringen på lesekrisen entydig. Den generasjonen som nå er klar for høyere utdanning er den første som fikk sine første leseopplevelser på mobiltelefon og siden har forholdt seg til dens korte tekster og evige scrolling. Det er kanskje en vel endimensjonal forklaring, men Ravatns advarsel står seg uansett: Dette er ikke bare er trist, men farlig.

Allerede på 1980-tallet skrev Umberto Eco essayet «Den nye middelalderen». Han ser der for seg en framvoksende æra som ligner middelalderen i sin fragmentering, følelsesstyrte nostalgi og fascinasjon for gamle dagers rigide systemer. Det vil ikke være å gå for langt å hevde at Eco var forutseende for mye av de han så komme ligner det som driver vårt tids populistiske høyreside.

Kontrarevolusjonen synes slik sett også å bestå av den samme koblingen mellom teknologi og ideologi som i sin tid førte oss ut av middelalderen. Den gang med trykkekunst og fakta som basis for politiske valg. Nå med internett og følelser som basis for politiske valg. «Jeg tenker, altså er jeg», hevdet Descartes. «Jeg føler, altså finnes jeg», synes å være vår tids slagord.

Uansett er det all grunn til å hylle regjeringens «leseløft». Så gjenstår det å se hvor høyt lesingen lar seg løfte. For en ting er fagre ord, noe annet flere ressurser i form av lærere, fysiske læremidler, rom og materiell for praktisk undervisning. Spredt på alle landets skoler kan en selv én milliard bli litt for smått.

Man slåss dessuten mot sterke krefter. Tek-selskapene har ansatt noen av verdens fremste atferdspsykologer som jobber kontinuerlig med å gjøre oss mest mulig avhengig av skjermene. Samtidig som de samme selskapene bombarderer oss med lettfordøyelig innhold og reklame for det.

Og vi lar oss lede. Selv vi som vokste opp med å lese bøker. Men selv om vårt litterære immunforsvar er svekket, så er det der. Det er verre for de som aldri ble introdusert for tekster lengre enn en mobilside, eller en TikTok-video. De får lettere skader på lesenerven og må i enda større grad ty til KI for å sammenfatte verden.

Nå tilhører det de voksne privilegium å klage på ungdommen. Det har vi alltid gjort. Men dette er ikke primært en klage på ungdommen, det er en klage på næringslivsledere som søker profitt for enhver pris og et samfunn som ikke står opp mot dem, men heller oppmuntrer dem.

En revolusjon er gjerne en seier for de maktesløse. Mens man i en kontrarevolusjon tar tilbake makta man en gang tapte. Slik er det også med lesingens kontrarevolusjon; om vi ikke lykkes i å gjøre norske barn til bedre lesere. En kontrarevolusjon som vil føre verden tilbake til en æra der KI er Gud, tek-milliardærene presteskapet og vi andre igjen blir umælende kirkegjengere.