Herold

Statsbudsjettet setter rammen for kommunenes økonomi. Da er det også sentralt at det er stabilitet og forutsigbarhet når budsjett utarbeides og vedtas.

Fakta er kjent

Politisk ansvar

Rent overordnet er det viktig å huske at alle vedtak som fattes i Stortinget får direkte konsekvenser for tjenesteleveransen ute i kommunene. Når vedtak om rettigheter fattes skulle man tro at pengene følger med slik at rettighetene er finansiert – sånn er det ikke. Faktum er at de sjelden er fullfinansiert fra staten, og kommunene sitter igjen med regningen, mens konsekvensene rammer både innbyggere og næringsliv hardt fordi kommunene er underfinansiert.

Det er et tankekors når kommunene er ryggraden i velferdsstaten der folk lever, og bedrifter virker. Det er der tjenestene leveres, og for kommunesektoren er forutsigbarhet grunnleggende for å kunne levere tjenestene og ha kontroll på økonomien.

Kommunesektorens økonomiske situasjon har vært et hovedtema i den politiske debatten gjennom hele 2025. Selv om regjeringen i oktober foreslo en realvekst i kommunesektorens frie inntekter, er det bare en del av bildet. Mesteparten av den økningen var i realiteten er kompensasjon for allerede ventet kostnadsvekst. Med forliket inngått mellom de rødgrønne partiene etter en kaosprosess kom det ytterligere 3 milliarder til kommunesektoren på bordet. Men alle vet at det ikke er nok, og at handlingsrommet fortsatt er og vil være begrenset for mange kommuner også i 2026.

De vanligste årsakene er økte kostnader: dyrere lønninger, høyere renter, økte drifts- og energikostnader, samt økte utgifter til pleie, omsorg og helse. Samtidig har kommunene svekkede inntekter: skatteinntektene vokser ikke som før, og statlige overføringer dekker ikke opp for den kraftige kostnadsveksten mange steder. Dette er ikke en situasjon som kommer uventet, det er heller ikke en situasjon som endres, men den kommer til å forsterkes ytterligere i årene som kommer.

Ærlighet kommer man lengst med er min erfaring. Mange politikere velger å lukke øynene for det som alle vet kommer – nemlig at tjenester må kuttes, at økonomien blir mer presset, og at stadig færre bidrar til å dra lasset. For å bedre situasjonen og gjøre den mer forutsigbar mener jeg to grep må tas: Inntektssystemet for kommunene må revurderes. Fordelingssystemet må gi forutsigbarhet og rettferdighet og pengene må følge innbyggerne.

Videre må kommunene få spille en aktiv rolle i å definere egne prioriteringer og investeringer – framfor at de må løpe etter vedtak som fattes uten nødvendig finansiering. Dette styrker lokaldemokratiet og tjenestekvaliteten, og gir mer og tydelig lokalt politisk ansvar. Debatten må tas, fordi den tvinger seg frem uansett.