Herold

Terje Bjøranger har levert sin sjette bok om politietterforskeren Charlie Robertson. «Taperen» har også æresrelatert kriminalitet som en rød tråd. Og hvordan den styrer unge menn i innvandrermiljøene i Norge og Sverige.

På flukt

Arbeidsgruppen?

Jaro

Materialtretthet?

Jeg anmeldte Bjørangers forrige bok, «Den ingen ser» i fjor. Boka høstet en velfortjent femmer på terningen. Som erfaren politiadvokat med æresdrap og tvangsekteskap som spesialitet skriver han om noe han kan. Det er ikke nok å ha kunnskap om feltet. Bjøranger skriver i tillegg godt. Han bygger opp spennende plot og intriger. Men jeg skal ikke legge skjul på at det er en fordel å kjenne til Bjørangers persongalleri.

Politietterforskeren Charlie Robertson og hans nære venn og pleiesønn Kim, er de viktigste. Jeg skrev i anmeldelsen av «Den ingen ser» at den enkelte bok kan leses for seg. Jeg er ikke så sikker når det gjelder «Taperen». Det har skjedd for mye med for mange personer til at leseren ikke stusser og lurer. Det er begrenset hvor mye plass forfatteren kan bruke på rekaptulering og gjentakelser. Blant annet derfor mener jeg at «Den ingen ser» er en hakket hvassere bok.

I «Taperen» treffer vi Kim og kjæresten Assala. De ble kjærester i forrige bok etter et blodig oppgjør med hennes familie. De har flyktet så langt unna den svenske familien hennes, den kriminelle Nabiklanen, som mulig. De har slått seg ned langt sør i Chile. Her har de etablert et rolig liv uten trusler, vold og våpenbruk. Helt til Assala en dag ser et kjent ansikt og forstår at Nabiklanen fortsatt leter eter henne. Og har funnet dem. Dermed må de flykte igjen. Men Kim må først ta livet av to leiemordere Nabiklanen har sendt etter dem.

Samtidig, i Sverige, forsøker svensk politi å få kloa i den mektige Jaro, en smarting på litt over tjue år som har bygget opp sin egen krim-klan – i konkurranse med Nabifamilien. Jaro er skoleflink og kunne blitt hva som helst, men hans egen far har stemplet ham som en evig taper. Han var 17 da han begikk sitt første dobbeltdrap. 21 år gammel drepte han en fetter som var plukket ut som ektefelle til hans egen søster. Et ekteskap mot hennes vilje. Dermed trosset han både farens og hele familiens ære og det er en utilgivelig synd. Æreskulturen gjelder jentene, men også gutta er styrt av det vi trygt kan kalle middelalderske normer og regler.

Charlie Robertson er for tiden forvist til arkivet på politikammeret. Her arkiverer og digitaliserer han gamle saker – en slags straff for tidligere synder som høyst utradisjonelle arbeidsmetoder osv.

Svensk og norsk politi rekrutterer både Charlie, Kim og Assala inn i den mystiske og nystartede Arbeidsgruppen. Denne gruppen har vide fullmakter, samarbeider med Interpol og skal infiltrere de nordiske gjengene. Målet er å få tatt Jaro og hans folk. Det virker som om Bjøranger gjennom Jaro bygger opp en svært ung gudfar i gjengmiljøet, en supersmart og velorganisert type som nesten ingen vet hvor man har. For ikke å si hvor er! Arbeidsgruppen er utvilsomt et utradisjonelt grep, men det er nok forfatterens uttalte hensikt å vise at slike grep må til i utradisjonelle situasjoner og tider.

Hvor realistisk en sånn spesialgruppe med svært utvidede fullmakter er, aner jeg ikke. Uten å avsløre for mye kan jeg si at den er ganske effektiv i jakten på Jaro og svært effektiv i forsøket på å nøytralisere Nabiklanen som er ute etter Kim og Assala.

Jaro er altså en nykommer for drevne Bjøranger-lesere. Hva som hender med Jaro er spennende og det er kanskje ikke siste gang vi møter mannen. Fortsetter han den kriminelle løpebanen eller sluses han inn i det svenske samfunnet, tar utdanning og blir karrieremann i næringslivet?

Men for at det kan skje må noen være villig til å sette en strek over alle forbrytelsene hans og gi et historisk og rekordstort amnesti. Han har personlig tatt livet av tre personer og kan sikkert knyttes til en rekke andre drap pluss alt som har med narkotika og våpen å gjøre i hele den kriminelle gjengen han styrer. Og i resten av det gjengkriminelle Sverige vil han for alltid være en tyster. Ikke akkurat noen livsforsikring.

Assala, Kim og Charlie regner jeg med at forfatteren allerede har planer for. Spørsmålet er om disse tre har mer å bidra med? Seks bøker representerer en fare for en viss materialtretthet. Heltene blir rett og slett slitne. Jeg synes jeg ser tendenser til dette, ikke plagsomt og påtrengende, men likevel. Plottet var enklere i «Den ingen ser». Jeg opplevde skrivestilen til Bjøranger tettere og mer energisk. Derfor er jeg spent på hvilke vrier og forandringer han kommer med i neste Charlie Robertson-thriller. Forfatteren legger et grunnlag for forandring i denne boka: Både for Charlie, Kim og Assala dukker det opp interessante og nye fenomener på kjærlighetsfronten. Interessant for dem det gjelder, så absolutt. Men greier Bjøranger å gjøre det interessant nok for sin etter hvert store leserkrets? Ikke noe skal utelukkes. Krimlesere er ganske trofaste mot heltene sine. Og denne forfatteren har utvilsomt greid å bli kongen av krimbøker om æreskultur. Ikke verst bare det.