Herold

Lp-debatten vignett (øverst i alle debattinnlegg)

Omstilling har nok vært et av de mest brukte begrepene i kommune-Norge i 2025. Det er en slags opplest og vedtatt sannhet at løsningen på alle demografiske og økonomiske utfordringer er å flytte ressurser fra barn og unge, og over på eldre. Uansett om det virker fornuftig eller ikke.

Den mest konkrete løsningen er å legge ned skoler. Dette har foreldre i Kongsberg hatt hengende over seg i flere år, og mange har jobbet utallige dugnadstimer med å sette seg inn i *hvorfor *dette hele tiden blir fremstilt som den opplagte løsningen på problemet. I løpet av saken har det skjedd en dreining fra at dette kun handler om å redde kommuneøkonomien, til at dette nå i hovedsak handler om kvalitet i skolen. Det ingen sier høyt er at kutt i skolene vil gå ut over kvaliteten, uansett. Hvis skolene hadde vært bedrifter der ansatte kunne ha blitt byttet ut med maskiner, ville det kanskje ha vært mulig. Men barn er barn, som trenger trygghet og nok voksne for å lære og trives. Paradokset er at dette voldsomme fokuset på *omstilling *og *effektivisering *skjer samtidig med en bekymring om at læringsresultatene blant elevene i Kongsberg har sunket de siste årene. Noe som for så vidt også er en bekymring i kommuner over hele landet. Dette har skjedd helt parallelt med relativt store kutt i budsjettet til skolene. Merkelig, ikke sant?

For oss virker det både ganske korttenkt, og veldig risikabelt, at det blir fremstilt som en god løsning å kutte i tilbudet til barn og unge, i en tid der vi om få år vil mangle arbeidskraft. Det er også bekymringsfullt at narrativet om at det er nødvendig at kostnadene for eldrebølgen må tas fra barn og unge, blir kjøpt helt ukritisk av norske kommuner, uten å stille spørsmål oppover. Det samme gjelder også det gjentakende temaet *arealeffektivisering *av skolebygg. En elevplass i et klasserom, er ikke det samme som et flysete i et fly. Kvaliteten på opplæringen blir i hvert fall ikke bedre av å ha minst mulig areal per elev, heller tvert imot.

Det er fullt mulig for de aller fleste barn og unge å bli arbeidstakere som voksne, men noen er avhengige av tettere oppfølging enn de andre, for å få det til. De som ikke klarer å komme seg ut i jobb, ender opp med å bli en stor kostnad for samfunnet resten av livet. Den kostnaden blir ikke nevnt når det er snakk om effektivisering *av skolene. *Effektivisering *handler om å spare penger, ved å kutte antall ansatte. Foreldregruppa i Kongsberg er ikke en naiv, følelsesstyrt saueflokk som er redde for forandringer. Vi skjønner at intensjonen med å legge ned skoler er å bruke mindre penger på barn og unge, det er ikke for å øke kvaliteten. Samtidig ser vi at det er mye billigere, og mer *effektivt, å satse på barn og unge istedenfor å reparere ødelagte voksne i fremtiden. Hvem skal jobbe i et stadig mer presset helsevesen i fremtiden, hvis det ikke blir satset på utdanning av barn og unge nå?

Den oppleste og vedtatte sannheten om de demografiske endringene og den drastiske nedgangen i antall barn, er det KS som har skapt. Det er lett å få statistikk til å se dramatisk ut, hvis man bare viser en liten del av bildet. Norske kommuner kjemper om å bli «best i klassen» på omstilling. For oss fremstår det nærmest som et prestisjeprosjekt å få lagt ned skoler nå, fordi det brenner sånn. Det fremstår som en jakt etter de beste argumentene, for å overbevise foreldregruppa og alle andre om at det er helt nødvendig å gjøre det, og at det helst burde ha skjedd før. Derfor er det i år igjen, foreslått å legge ned skoler fra starten av neste skoleår. Selv etter massiv kritikk av for kort tidshorisont gjennom hele saken tidligere.

Beklager, men det er faktisk våre skattepenger dere forvalter, og vi er ikke enige i at dette er spesielt lurt. Vi er mange som har gravd i dybden på denne saken, over flere år. Hvis det hadde vært sånn at all logikk hadde vist at det å legge ned og slå sammen skoler var den beste løsningen, ville vi nok heller ikke ha vært så bastante på det motsatte. Helt fulle klasser med færrest mulig ansatte er ikke et kvalitetsstempel, og heller ikke noe vi ønsker for barna våre.

Vi ønsker å bo i en kommune som evner å lytte til innbyggerne, ikke en som er best i klassen på omstilling i 2026.

Nå er det på tide å sette en fot i bakken.