Herold

Vi mennesker trenger både brød og sirkus. Mat på bordet og underholdning i hverdagen. Men spørsmålet er: har sirkuset tatt over?

Jeg forsøker selv å knekke koden på sosiale medier. Med mine 182 følgere på Instagram er jeg ingen stjerne, men jeg har en reel med over fem tusen visninger. Stolt, ja – men jeg vet at det finnes en kode som må knekkes. Den er enkel, og består av to deler.

Den første koden er å være pen. Den kommer jeg aldri til å knekke. Midtlivskrisen har riktignok gjort meg til maratonløper som 57-åring, magen er mindre, men hårfestet er fortsatt høyt og kalkunhalsen alt annet enn anonym. Jeg er den jeg er, på godt og vondt.

Den andre koden er å provosere og splitte. Det er her de virkelig lykkes – de som har skjønt at polarisering er valuta. Intelligente og oppegående mennesker som for eksempel Sanna Saronmaa, Kjetil Rolness, Danby Choi, Wolfgang Wee og Magnus Marsdal har alle funnet veien ned i det kontrære hølet. Og Frp-politikerne? De har åpenbart internkursing i polarisering som vi andre bare kan misunne.

Og så har vi realitykjendisene, de pene. Er det en beskyttet tittel? De resirkuleres i en endeløs strøm av programmer, uten intellektuelt innhold, men med nok eksponering til å holde liv i kjendisstatusen. Mange av disse også åpenbart oppegående mennesker – men sirkuset krever ikke refleksjon, bare synlighet.

Bak kulissene finnes de usynlige aktørene, de som trekker i trådene. De sørger for at vi gråter våre tårer over misforståtte milliardærer på flyttefot. Jeg jobber selv i flyttebransjen og vet hvor emosjonelt det kan være å bryte opp. Jeg forstår det. Men jeg forstår også hvordan dette blir til underholdning.

Så hvor tråkker jeg feil? Jeg gjør jo som alle gode influensere: viser verden hvor mye bedre jeg er enn deg. Jeg har engasjert meg politisk, endret livsstil, tatt ansvar for egen helse og for kommende generasjoner. Likevel kommer jeg til kort mot et intellektuelt ørkenlandskap av kommersielle TV-kanaler og podkaster som fylles av pene mennesker uten verdistandpunkt.

Kanskje er jeg for godt oppdratt. Mor og far lærte meg at folkeskikk er en dyd. Jeg krymper meg når jeg i kommentarfelt ser hvordan både skolegang og folkeskikk ikke lenger regnes som verdier. Og det er da jeg ønsker, i fullt alvor, at det skal bli sosialt akseptert å kalle folk idioter i CAPS LOCK når de faktisk legger opp til det selv.

Så kanskje er det jeg som er problemet. Kanskje er sirkus viktigere enn brød for folk flest. Kanskje er det bra at kampene kjempes på dansegulvet i stedet for på Stortinget. Våre formødre og -fedre har gjort livet så enkelt at vi ikke lenger trenger intellektuell kapasitet utover å åpne en nettside og lese en overskrift, eller plugge inn en podkast og få selvfølgelighetene servert rett på øret.

Og når vi først snakker om intellektuell død: er det virkelig slik at verden blir et bedre sted av en hjerteemoji? Dør det færre barn i Gaza da?