Herold

Ja, det heter glede og ikke vrede, men jeg velger ordet vrede i dette innlegget.

Jeg har over flere år sett hvor generøse og snille vi skal være med de mindre heldige her i landet og i verden for øvrig i desember. Vi har Frelsesarmeens julegryte, vi kan vippse penger til en eller flere organisasjoner, vi kan lese lappene på treet på Torvet for å se hva barn ønsker seg til jul. Det arrangeres konserter hvor overskuddet av billettinntektene går til de trengende. Desember er en måned hvor vi alle skal være snille med hverandre og spesielt med de som ikke er like heldig stilt.

Det burde være unødvendig i «ett av verdens rikeste land».

Det er de blant oss som knapt har en seddel til overs etter å ha betalt regningene og maten. Det er de som ikke har råd til å sjekke tennene hvert år og det er de som ikke har råd til å kjøpe ny vaskemaskin, hvis den gamle ryker. Mange har god og stabil inntekt, mange ikke. Mange har mer enn de trenger, andre null og niks. Det har alltid vært forskjell på folk i «ett av verdens rikeste land».

Det er flaut å være fattig. Det er ingen verdighet, ingen spesiell ære i å ikke ha penger. Det sies at de saktmodige skal arve jorden, men hva er igjen etter at de ressurssterke har forsynt seg? Å be fattiglus prioritere hva som er viktig, er en ufortjent og hoverende ørefik. Å be fattige jobbe hardere er uhørt når flere jobber er dårlig betalt. Å påstå at sykdom er lik latskap, er latterlig. Det er flaut og urovekkende at et rikt land har mennesker som ber forsiktig om julemat og en pysjamas til sitt barn. Det er overraskende at flere mener de elendige kan skylde seg sjøl.

Hva er egentlig julens budskap? At vi skal være gavmilde én dag i året eller hele året? Kanskje hele livet?