Hvorfor sendes drosjer 13 mil for en fire kilometers pasienttransport?
Plus
Har pasienttransporten i Midt-Troms egentlig en fungerende avtale?
Er dette virkelig forsvarlig ressursbruk?
Hvor er de midlertidige lĂžsningene?
Et system som mÄ tÄle offentlig innsyn
*Som nÊrmeste pÄrÞrende for en pasient i Midt-Troms har jeg nylig opplevd noe som reiser grunnleggende spÞrsmÄl om bÄde pasientsikkerhet, ressursbruk og organiseringen av pasienttransporten i regionen. *
For en kort pasientreise pĂ„ om lag fire kilometer i Bardufoss/Midt-Troms valgte Pasientreiser Ă„ sende en drosje helt fra TromsĂž â over 13 mil unna. Dette skjedde til tross for at det finnes flere drosjeselskap i umiddelbar nĂŠrhet, blant annet pĂ„ Finnsnes, i Bardu eller i Salangen. Man reagerer og stiller spĂžrsmĂ„l nĂ„r dette har skjedd ved flere tilfeller med samme transportavstand.
Denne og disse hendelsene fremstÄr ikke bare som uforstÄelig. Den peker ogsÄ pÄ et mulig systemproblem i hvordan pasienttransport administreres og tildeles. NÄr offentlige midler brukes slik, og nÄr pasienter mÄ vente lenger enn nÞdvendig pÄ grunn av logistikk som virker bÄde ineffektiv og uforsvarlig, stÄr vi overfor et problem som fortjener oppmerksomhet.
NĂ„r Helse Nord undergraver sine egne drosjeregler
Mitt fÞrste spÞrsmÄl til Pasientreiser er enkelt:
Finnes det i dag en gyldig og fungerende avtale for pasienttransport i MĂ„lselv, Bardu, Senja, Balsfjord eller andre nĂŠrliggende kommuner?
Dersom svaret er ja, mĂ„ det forklares hvordan denne avtalen er ment Ă„ sikre pasienter i Midt-Troms rask og hensiktsmessig transport â og hvorfor avtalen likevel resulterer i at transport mĂ„ hentes helt fra TromsĂž.
Dersom svaret er nei, er neste spÞrsmÄl uunngÄelig:
Hvorfor benyttes ikke lokal drosje?
Skyldes dette manglende avtaleinngÄelse? Kapasitetsproblemer? Uavklarte anbudskrav? Avlyste eller feilslÄtte utlysninger? Uansett hva Ärsaken er, bÞr det foreligge en forklaring nÄr pasienter pÄfÞres lengre ventetid og fellesskapet pÄfÞres unÞdvendig hÞye kostnader.
Frp mĂžter seg sjĂžl i dĂžra
Det er vanskelig Ă„ forstĂ„ hvordan det kan vurderes som forsvarlig â eller Ăžkonomisk rasjonelt â Ă„ sende en drosje fra TromsĂž for Ă„ dekke en eller flere firekilometers turer i Midt-Troms.
Hva med klimabelastningen? Kostnaden? Alternativkostnaden?
Og ikke minst: Hva med pasienten som kunne fÄtt transport langt raskere dersom lokale ressurser ble brukt?
NÄr et offentlig system velger en lÞsning som bÄde er dyrere, tregere og potensielt dÄrligere for pasienten, er det et tegn pÄ at noe svikter.
Nordlys avslĂžrer egen kunnskapsmangel
Uansett Ärsak til situasjonen forventes det at Pasientreiser har en plan for Ä sikre at pasienter fÄr trygg, rimelig og tilgjengelig transport. Derfor etterlyser jeg svar pÄ fÞlgende:
Hvilke midlertidige ordninger er tatt i bruk for Ä sikre at pasienter i Midt-Troms fÄr forsvarlig transport?
Brukes tilleggsanskaffelser? Midlertidige avtaler? Utvidelser av eksisterende kontrakter? Eller er det i praksis ingen ordninger pÄ plass?
Mangel pĂ„ avtaler burde ikke fĂžre til mangel pĂ„ tjenester â spesielt ikke i en sektor der forsinket hjelp kan fĂ„ helsemessige konsekvenser.
Dette handler ikke om Ă©n enkelt pasientreise. Det handler om tillit til et system som skal ivareta noen av de mest sĂ„rbare menneskene i samfunnet. NĂ„r en kort tur pĂ„ fire kilometer blir lĂžst med Ă„ kalle ut en drosje 130 kilometer unna, tyder det pĂ„ et system som enten mangler oversikt, kompetanse, kapasitet â eller rett og slett evnen til Ă„ prioritere fornuftig.
Jeg forventer et konkret, dokumenterbart og grundig svar fra Pasientreiser. Ikke bare til meg som nÊrmeste pÄrÞrende for pasient, men til alle pasienter i Midt-Troms som risikerer Ä bli mÞtt av tilsvarende praksis.
For dette handler ikke om misnĂžye â det handler om pasientsikkerhet, om ansvarlig bruk av offentlige midler, og om et system som bĂžr fungere til det beste for dem det faktisk er til for.