Herold

*Øyvind Seipæjærvi har gitt ut en viktig bok om kongekrabbens historie i Norge. Som leder for utviklingen av kongekrabbenæringen og for Merkevareforeningen Varanger, har han rikelig erfaring. *

Boken kom i sommer og har tittelen «Historien om kongekrabbens etablering i Finnmark 1993 – 2023. Fra beskjeden forskningsfangst til milliardindustri». Dette er en grundig, underholdende og svært godt skrevet bok som bør leses av mange. Bærekraft og lokale forankringer er viktige rammebetingelser for denne eventyrlige fortellingen om hva som skjedde da kongekrabben krabbet fra Kola til Finnmarkskysten.

*Seipæjærvi beskriver *samtidig hvordan man bygger en solid, bærekraftig, internasjonal og miljøvennlig sjømatindustri, trinn for trinn. Her finner man en sjelden blanding av grundig dokumentasjon, morsomme og underholdende illustrasjoner både i tekst og bilder. De som fisker, de som vil etablere solide bærekraftige næringer, de som er eller vil bli fiskeriforvaltere og forskere på dette feltet, vil finne kloke og gode råd.

*Fagbokforfattere *generelt har noe å lære av denne boken, både fordi Seipæjærvi kan denne spennende industrihistorien fra starten av, har vært sentral i utviklingen av den, og deltatt lokalt, nasjonalt og internasjonalt i alle trinn av fiske, forskning, markedsføring og salg. Og han er også opptatt av kongekrabbefiskets fremtid, når han nå er tilbake som - krabbefisker.

Boken er ryddig og oversiktlig bygget opp og består av 16 kapitler og et siste kildekapittel. Svært mye av det som fortelles er dokumentert ved forskningsrapporter, Stortingsmeldinger, utformingen av statlig regelverk for bestandsregulering og kvoteutvikling, eksport, tilsyn og kontroll. Seipæjærvi er også selv fotograf her. Illustrerende bilder av ulike situasjoner i inn- og utland er knyttet direkte til forhandlinger med så vel fiskere, myndigheter, oppkjøpere, restauranteiere og kokker i inn- og utland. Særlig i Japan og i USA er det viktige krabbemottakere, som også i andre europeiske markeder enn det hjemlige.

*Varanger-krabben *har vunnet atskillige høythengende priser, fra Tokyo til Brussel, som også vises med faksimiler fra nasjonale og internasjonal medier. Boken fordeler æren for dette sjømat-eventyret godt og jevnt ut over til alle de som æres bør, fiskere, forskere, krabbemottakseiere, krabbetransportører, myndigheter, kontrollører, forhandlere, oppkjøpere, kokker osv. Utviklingen, ikke bare av næringen, men også av statlige myndigheters forståelse av kongekrabbens betydning for Finnmarkskystens befolkning, er en viktig del av denne fortellingen.

*Fiskernes motstand *mot denne kjempekrabben som kom vandrende inn på begynnelsen av 1990-tallet, handlet om ødelagte garn, liner og teiner. Man ville stoppe dens innvandring til Finnmarkskysten, men som en forsker siteres på: «Man kan ikke rotenon-behandle havet!» Fiskerne så mulighetene før myndighetene, som brukte lengere tid på å forstå at en fiende var blitt en ressurs. Det tok tid og mye arbeid, både overfor Stortinget og Sametinget, før man forsto hvilken rikdom kongekrabben kunne bli og burde bli for Finnmarkskystens folk. Burde bli, fordi det var deres redskaper som ble ødelagt av krabben.

Det er mye mer å fortelle om fra denne boken. Som forsker på samiske bærekraftpraksiser i Finnmark, som del av det EU-finansierte Birgejupmi-prosjektet, finner jeg både mange svar, men også grunnlag for nye spørsmål. Kan Finnmarkskystens befolknings utvikling av kongekrabben som ressurs, brukes som mønster for utvikling av pukkellaksen som ressurs? Kan norske myndigheter lære å lytte på nye måter til lokal kunnskap og erfaring?

*Seipæjærvis bok *burde ligge på pulten til både Støre og Stoltenberg som et eksempel på at man ikke skal se bort fra lokal kompetanse på bærekraft og velferd for både mennesker, dyr og naturgitte omgivelser. Boken er ikke bare klok, men dette er morsom lesning. Mang en gang må jeg humre høyt over komiske replikker og situasjoner. Dette er fortellerkunst også - i en viktig fagbok.