Julen skal være høytiden for varme og fellesskap. Slik er det ikke for alle.

Stargate – en julefortelling vi trenger

Julen skal være høytiden for varme og fellesskap. Slik er det ikke for alle.

«God jævla jul!»

Faktum er at denne filmen i aller høyeste grad speiler virkeligheten til altfor mange barn.

Én av fem frykter de ikke har råd til julefeiring

Tøyen-tristesse i stjernelys

Årets julegave er mobilhotell

Debatt

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

«Stargate – en julefortelling» er ikke bare en film, den er et samfunnsspeil vi alle bør våge å se inn i.

I sentrum av filmen står Ronja og Melissa, to søstre som elsker faren sin. Han elsker dem også, men alkoholavhengigheten gjør det vanskelig å være den faren han ønsker å være.

Filmen skildrer det smertefulle paradokset: Barnas egne behov og lojalitet til en forelder som svikter.

Det er en fortelling om kjærlighet. Den rå, ufravikelige kjærligheten mellom barn og foreldre, og om hvordan rus kan komme i veien for denne kjærligheten.

Når faren mister jobben som juletreselger, rakner drømmen om en god jul. Fattigdom og utenforskap blir en del av julefortellingen. Tabu og skam legger seg som et tungt teppe over førjulstiden.

Midt i mørket finnes lys. I filmen er det en som ser barna – naboen Aronsen. Han strekker ut en hånd når alt annet svikter. Det er et lite glimt av håp, men det betyr alt.

Denne rollen er ikke bare filmens, den er vår. Vi kan alle være den som ser, som spør, som gjør en forskjell. For barna kan én trygg voksen ofte være nok til å endre kursen. Det er et ansvar vi ikke kan skyve fra oss.

Faktum er at denne filmen i aller høyeste grad speiler virkeligheten til altfor mange barn. I Blå Kors kompasset møter vi hver dag mennesker som er vokst opp i hjem preget av rus.

I samarbeid med Motlys har vi i Blå Kors bidratt med et brukerråd til filmen. Filmskaperne fikk tilbakemeldinger fra ekte Ronja-er og Melissa-er for å sikre at historien fremstår troverdig.

Brukerrådet var tydelig: Filmen kan ikke ende med at faren slutter å drikke.

For det er dessverre realiteten for mange barn. De får ingen lykkelig Disney-slutt.

Hvorfor gjør denne filmen så sterkt inntrykk? Fordi kunst og kultur når følelsene våre der ordene ikke strekker til.

Du får ikke se en faktaboks om at én av fire barn gruer seg til ferier. I stedet får du se hvor vondt det er å gå i Lucia-tog uten en forelder som heier.

Du får ikke tall fra en undersøkelse om at én av sju barn mener foreldrene burde drikke mindre. Du får se lille, håpefulle Ronja komme hjem og oppdager farens jakke som ligger på gulvet. Det er et stille tegn på at han har drukket – igjen.

Filmer som dette er viktige fordi de får oss til å innse alvoret og betydningen av å se menneskene rundt oss. Kunst kan berøre og inspirere oss, men det er opp til oss å gjøre en forskjell.

For et barn kan én trygg voksen være det etterlengtede lysglimtet som betyr mer enn vi aner. «Stargate – en julefortelling» minner oss om at vi alle kan være den som ser og handler – og gi håp der det trengs mest.

Kanskje bør det også bli en juletradisjon, som en årlig påminner om at vi alle kan gjøre en forskjell.