Herold

Tromsø kommune står foran en krevende tid. I løpet av neste budsjettperiode må vi redusere kostnadene i skolesektoren med 55 millioner kroner. Dette er ikke bare et tall i et regneark, men en realitet som vil påvirke barn, unge og hele lokalsamfunnet. Samtidig som vi må ta ned kostnader, øker utfordringene som kommunen skal løse og som vi i skolen skal løse. Kuttet bekymrer meg.

*Som skolesjef *med ansvar for nesten 8000 skolebarn og bort imot 1000 ansatte, er jeg bekymret for den situasjonen vi går inn i. Det ser ikke ut til at kommunene får mer penger med det første - snarere flere oppgaver som skal løses. Det betyr at vi hele tiden må vurdere hvordan vi kan bruke de ressursene vi har på best mulig måte for å sikre et godt opplæringstilbud. Vi skal møte elevene der de er, på deres hjemmebane, sørge for at de opplever å være inkludert, sett og anerkjent. Det ønsker våre dedikerte ansatte å prøve å imøtekomme hver dag i møte med sine elever.

En nasjonal trend er at elevtallet går ned. Det gjelder også for Tromsø. Fra 2015 til 2025 har vi blitt rundt 800 færre elver i Tromsø-skolen. Med elevtallsnedgang reduseres også rammetilskuddet fra staten. Det er logisk i et system som baserer seg på antall elever. Men virkeligheten er langt mer kompleks. Inntektssystemet tar ikke høyde for at de individuelle kostnadene ser ut til å være økende. Flere og flere barn har behov for tilrettelegging, skreddersøm og individuell oppfølging. Inntektssystemet tar heller ikke høyde for faste at kostnader som bygg, administrasjon og minimumsbemanning endres lite selv om elevtallet synker.

*Konsekvensen er *at ressursene til ordinær opplæring gradvis svekkes, samtidig som kravene til individuelt tilrettelagt opplæring øker, i tråd med opplæringsloven § 11-2 om elevenes rett til et tilfredsstillende utbytte av opplæringen. Når elever ikke opplever et slikt utbytte, har de rett til særskilt tilrettelegging, noe som ofte er langt mer kostbart enn god tilpasset opplæring innenfor fellesskapet. Når stadig flere ressurser bindes opp i individuell skreddersøm, blir det tilsvarende færre ressurser igjen til den ordinære opplæringen. Dette kan igjen føre til at enda flere elever får behov for individuelle tiltak, særlig når grunnbemanningen presses ned mot minimumsnivået innenfor lovkravene. I forslaget til handlings- og økonomiplan legger kommunedirektøren opp til at seksjon skole fra 2027 skal redusere kostnadene knyttet til individuelt tilrettelagt opplæring med totalt 33 millioner kroner, hvorav 13 millioner i 2026. Dette illustrerer tydelig den gordiske knuten som må løses i årene som kommer.

Vi lever i et samfunn med stadig sterkere individuelle rettigheter. Det er i utgangspunktet positivt og gir barn og unge bedre muligheter, men det stiller samtidig skolen og samfunnet overfor betydelige utfordringer. Individuelle løsninger er langt mer ressurskrevende enn gode fellesskapsløsninger.

*Læreplanverket *legger til grunn at elever skal oppnå ulik grad av kompetanse i fagene, og dette er både forventet og ønsket. Kompetansemålene er utformet slik at elever kan nå dem på ulike nivåer. Alle skal ikke oppnå det samme, på samme tid eller med samme dybde. Dette er en styrke ved norsk skole, fordi det gir rom for variasjon og anerkjenner at barn og unge lærer og mestrer forskjellig.

Utfordringen oppstår når forventningen blir at alle elever skal nå alle mål samtidig og på samme nivå. Da skaper vi et press som bidrar til at flere elever defineres som å falle utenfor fellesskapet, og dermed får rett til individuelle tiltak. Det som i realiteten er normal variasjon i læringsutbytte, blir tolket som manglende mestring og et utilfredsstillende utbytte av opplæringen.

Skal ambisjonen om å redusere utgiftene til individuelt tilrettelagt opplæring ha realisme i seg, må vi derfor våge å ta en grunnleggende diskusjon om hva som er et tilstrekkelig og forsvarlig utbytte av opplæringen. Denne diskusjonen må tas i skolen, i samarbeid med foresatte og Pedagogisk-psykologisk tjeneste, og uavhengig av den akutte økonomiske situasjonen. Samtidig må dette ses i sammenheng med den generelle nedbemanningen i sektoren. Her ligger en av de mest krevende gordiske knutene skolen står overfor.

*I tillegg står vi *overfor en annen gordisk knute, knyttet til den demografiske utviklingen. Andelen eldre øker, og behovet for helse- og omsorgstjenester blir stadig større, samtidig som utfordringene i skolen tiltar. Kommunen har ikke ubegrensede ressurser, og det er verken rimelig eller hensiktsmessig å sette barn og eldre opp mot hverandre. Begge områdene krever betydelige ressurser for å løse sine oppgaver, både økonomiske midler og arbeidskraft, for at vi skal kunne ivareta våre samfunnsoppdrag. Spørsmålet er om dette lar seg gjøre innenfor dagens kommunale rammer?

*I denne debatten *om økonomi og prioriteringer, så er vi heldige som har så mange dyktige ansatte i Tromsø-skolen som hver dag gjør sitt beste for å legge til rette for en god opplæring og imøtekomme vårt viktigste samfunnsoppdrag slik det står i formålsparagrafen: «Opne dører mot verda og framtida og gi elevane og lærlingane historisk og kulturell innsikt og forankring.» De gjør en formidabel innsats, men vi må erkjenne at rammevilkårene blir stadig mer krevende og våre ansatte utfordres på sine verdier og prinsipper. Dette bekymrer meg.

Den trange kommuneøkonomien må få større oppmerksomhet hos våre nasjonale politikere. Stadig flere kommuner sliter med å levere på alle lovpålagte oppgaver. Skal vi lykkes, må vi våge å løfte denne problematikken uten å sette tjenester opp mot hverandre. Samtidig må vi tenke nytt og gjøre prioriteringer som er tøffe, men nødvendige, for å bruke ressursene mest mulig effektivt i dagens økonomiske situasjon. Dette handler ikke bare om skole, men om fremtiden til barn og unge og om bærekraften i hele velferdssamfunnet.

*Den gordiske knuten *vil nok ikke bli løst i behandlingen av handlings- og økonomiplan for perioden 2026-2029 i kommunestyremøtet den 17. desember. Det kreves at debatten må løftes ut av kommunestyret og må få et enda større nasjonalt fokus. Da har vi en mulighet til å kunne påvirke tildelingssystemet og prioriteringene som våre nasjonale politikere legger for kommunene. Jeg er redd for at våre lokale politikere står ovenfor en meget vanskelig situasjon på kort sikt når de skal prøve å løe opp i den gordiske knuten gjennom å gjøre kortsiktige prioriteringer og tiltak som vil kunne få store utfordringer på lang sikt. Da blir det som å «pisse i boksa for å holde varmen».