Herold

Har New Public Management-styringen ødelagt viktige beredskapstjenester i Norge?

Når det gjelder jernbanepolitikk og posttjenester, kan det absolutt virke slik. Vi har en nedslitt og ustabil jernbane, posttjenestene er blitt radikalt bygget ned, og begge har – eller rettere sagt har hatt – en sentral rolle i Norges beredskap. Deler av disse tjenestene styres nå fra utenlandske selskaper. Siden 2019 har samfunnet hatt råd til å subsidiere private elbilkjøp med 640 milliarder kroner. Men å opprettholde beredskapstjenester – for alle – det har vi visst ikke råd til?

Regjeringen vil kutte postlevering til en dag i uken. Det skjer som en konsekvens av at brevvolumet går ned. Forslaget overser dermed det viktigste, nemlig at tryggheten i de daglige dørstokktjenestene – og at postbudet faktisk går helt til døren hos de eldste og mest sårbare – blir borte.

Selv i USA – i kapitalismens og markedsliberalismens høyborg – har man valgt å ikke privatisere postvesenet. Staten har i stedet bevilget mer enn 60 milliarder dollar for å holde United States Postal Service i drift, fordi et landsdekkende postnett regnes som kritisk infrastruktur.

Dette handler ikke bare om post. Det handler om omsorg, beredskap og tillit i en tid med flere kriser, og med en aldrende befolkning. Når strømmen går, nettet faller ut, og mobildekningen svikter, er det fortsatt postbilen som kommer seg fram. Postbudet kan levere medisiner, mat og viktig informasjon – og være «lokale voktere» for fellesskapet.

Oslo Economics anslår verdien av dørstokktjenesten til nær 700 millioner kroner i året – gjennom bedre helse, mindre ensomhet og redusert behov for omsorgstjenester. Dette er billig omsorg med høy samfunnsverdi. Det er ikke uten grunn at Totalberedskapskommisjonen har pekt på behovet for nettopp slike tjenester.

I Norge foreslår regjeringen det motsatte. De ser for seg en lov som svekker det eneste nasjonale nettet som faktisk når ut til alle, helt inn på tunet hos dem som trenger det mest. På papiret sparer staten penger, men kostnaden kan raskt dukke opp andre steder – eksempelvis kan det bli færre jobber i distriktene, økt bruk av NAV-tjenester, større press på kommunal omsorg, og ikke minst svekket beredskap.

Politikere må også ta hensyn til alle de som ikke er digitale. Når posten kommer bare en gang i uka, øker risikoen for at regninger og fakturaer ikke rekker fram i tide. For mange eldre, og ofte lavinntektsfamilier betyr det flere gebyrer og inkassokrav – og enda mindre økonomisk handlingsrom. Her trengs en ny lov med lengre betalingsfrister.

Vi blir flere eldre, og verden er mer urolig enn på lenge. Da bør vi styrke, ikke svekke, en av de få strukturene som fortsatt binder landet sammen – og som kan være både beredskap, omsorgstjeneste og sosial kontakt i ett.

En ny postlov uten dørstokktjeneste er en tapt mulighet. En lov som sikrer tjenesten som nasjonal rettighet, er god beredskapspolitikk og klok distriktspolitikk – til lav kostnad. For når den siste postruta forsvinner, forsvinner mer enn post. Da forsvinner også et stykke trygghet Norge ikke har råd til å miste.