Herold

I dette leserbrevet kommer Kjetil Øygard Eidevik med svar på leserbrevet som ble publisert i Gjesdalbuen den 11. desember.

Gjesdal INP`s Hege Vatland retter torsdag en skarp kritikk av det offentlige «systemet» og især saksbehandlere – eller «systemfunksjonærer» som hun også kaller de.

De skaper en «usynlig mur» mellom de offentlige instanser og pasient / bruker. «Det er den kalde følelsen som sitter igjen etter et møte med systemet – NAV, BUP, barnevern, legen, eller lignende – der vi søker hjelp, men ender opp med å føle oss avvist.»

Vel, jeg har helt andre erfaringer. Gjennom et halvlangt liv har jeg vært borti de fleste etater. For snaut 2 år siden fikk jeg innvilget uføretrygd. Det sier seg selv at jeg da hadde vært gjennom et lengre løp hos NAV, lege etc. Og selv om jeg nok ser at NAV ikke er perfekt, så fungerte systemet ganske bra. Og saksbehandlere ER faktisk folk som bryr seg!

«Jeg gjorde bare jobben min» – en usynlig mur i møte med systemet

Jeg har også oppfostret barn med spesielle behov. Utallige møter med BUP, barnevern, PPT, sykehus og leger har vært utelukkende positive. Jeg husker mange av dem fordi de åpenbart brydde seg! Legen min bryr seg, hun som tar blodprøver likeså! Jeg har mange ganger møtt mennesker i «systemet» som strekker seg lengre enn man egentlig kan forvente!

Så hvorfor er forskjellen så stor på min historie og Hege Vatland sin?

Jeg velger å tro at det kan ha med holdninger å gjøre. Jeg har en grunnleggende tillit til våre offentlige systemer, enten de hører til helsevesen, eldreomsorg, barnevern eller NAV. Ja, til og med i den forhatte skatteetaten tror jeg folk gjør sitt beste for fellesskapet.

Denne grunnleggende tilliten gjør at jeg alltid tenker at jeg skal jobbe MED systemet, ikke MOT det! Da tror jeg man kommer langt.

Det betyr ikke at jeg aldri har vært bekymret i møte med f.eks. NAV eller andre, men at jeg tror at hvis jeg er ærlig, åpen og samarbeidsvillig, så vil det helst gå godt. Og så har jeg kanskje realistiske forventninger til våre systemer.

Når det er sagt, så tror jeg absolutt det finnes en del mennesker som ikke har blitt møtt på den måten de burde i møte med det offentlige. Det er sørgelig. Selv om slike historier relativt ofte kommer frem i media, tror jeg likevel de hører til unntakene. De mange gode historiene kommer aldri frem, de er ikke interessante nok.

Det finnes selvfølgelig folk som gjør en dårlig jobb i det offentlige også, på lik linje med folk i oljebransjen og transportbransjen, som Vatland nevner spesielt.

Det finnes til og med politikere som gjør en dårlig jobb også, selv om svært mange av dem gjør en kjempejobb. Jeg tror nemlig de fleste mennesker gjør en ganske god jobb, uavhengig av bransje. Noen unntak finnes overalt.

Det som virkelig bekymrer meg er når slike holdninger til offentlig ansatte som Hege Vatland her fremholder, får slå rot i samfunnet vårt. Kommentarfelt i sosiale medier er proppfullt av forkastelige merkelapper på både barnevernsansatte, NAV-ansatte, sykehjemsansatte, leger osv.

Det siste vi trenger er folkevalgte som prøver å fyre opp under slike fordommer ved å skape et narrativ om at de som jobber i næringslivet strekker seg mye lengre enn de som jobber i det offentlige, og at mange saksbehandlere gjør et absolutt minimum av det som kreves. Antakelig er dette et krampaktig forsøk på å score et billig politisk poeng. Og med det skaper man en ubegrunnet mistillit til velferdssamfunnet vårt.

For hvem gidder egentlig å jobbe i NAV, barnevernet eller som helsefagarbeider når man til stadighet må kjempe med hets, mistillit, høyt arbeidspress, dårlige lønninger – for ikke å snakke om egen samvittighet.

Er det rart, når en av våre folkevalgte, Hege Vatland, skriver: «Ja, du ja, du som går hjem kl 16.00 for da er arbeidsdagen din over selv om klienten som har bedt om hjelp, ikke har fått hjelp ennå. Du som går hjem, selv om ungdommen trenger litt hjelp og veiledning fra deg.» Til det kan det bare svares: Det er ALLTID noen som trenger noe.

Strekker man seg lenger, er det alltid noen som forventer og forlanger mer. Overtid er i mange tilfeller ikke aktuelt å få betalt for. Da blir det å jobbe på fritiden. Og ungene skal jo hentes i barnehagen for saksbehandlere i NAV og barnevernet også. Det er derfor man har åpningstider!

Noe av det jeg har opplevd i NAV, var at saksbehandlere ikke stod lenge i jobben, så jeg fikk ny saksbehandler stadig vekk. Jeg tipper høyt arbeidspress, lav status og tøffe personlige opplevelser på jobb kan være noe av årsaken. Jeg har selv snakket med barnevernsansatte som har fortalt meg at folk i barnevernet i snitt står i jobben sin i mellom ett og to år før de skifter, pga. høyt arbeidspress, høye forventninger, psykisk tøffe opplevelser i jobben, hets etc. Da har jeg ikke engang nevnt dårlig lønn….

Hege Vatland avslutter sitt innlegg med: "Hvem hjelper mennesket bak saksnummeret mens du har fri?" Jeg vil heller spør: Hva skjer hvis folk ikke lengre vil jobbe i det offentlige pga. hets, høyt arbeidspress og mistillit?

Avslutningsvis kan jeg nevne at jeg selv aldri har vært ansatt i det offentlige, og at jeg aldri har vært medlem av noe politisk parti. Å være en systemkritiker som Hege Vatland er verdens enkleste jobb. Det vil alltid være noen som heier på en. For man vil alltid kunne finne noen feil med våre offentlige systemer. Men sannheten er at vi i Norge har et av verdens aller beste velferdssamfunn. At man offentlig stigmatiserer en stor gruppe ansatte, er ufint. Når dette kommer fra en folkevalgt, er det uhørt!

Jeg er glad for at INP ikke har særlig politisk påvirkning nasjonalt. Med slike holdninger ville det vært en katastrofe!

Mistet foreldre og bror på kort tid: – Tidligere skulle man late som ingenting, det er bare tull