Herold

Det å kunne bidra med noe som verdsettes og anerkjennes er viktig for oss alle. Vi trenger å bli sett, forstått og inkludert for å ha det bra med oss selv og andre. Fellesskap bidrar til at vi opplever tilhørighet, identitet, mestring og mening i livet, og hva er da mer viktig enn et inkluderende arbeidsliv. Deltakelse i arbeidslivet handler også om sosialt nettverk og sosial tilhørighet. Å falle ut av arbeidslivet kan derfor føre til passivitet og følelse av utenforskap, og i ytterste fall ende med uføretrygd.

I følge tall fra NAV har vi over tid hatt et relativt høyt antall uføretrygda her til lands. Ved utgangen av 2024 mottok 373 000 personer uføretrygd, 6 400 flere enn året før. I aldersgruppen 18-67 år mottok 10,5 prosent av befolkningen uføretrygd per 31.12.2024. Prognoser fra NAV viser at antall uføretrygda vil fortsette å øke de neste årene.

I NAV-statistikken for uføretrygd inngår også de unge, som der defineres å tilhøre aldersgruppen 18-29 år. Ved årsskiftet 2024-25 ble det registrert 22 200 mottakere av uføretrygd i denne gruppen. Andelen unge uføretrygda holder seg på et høyt nivå, noe utviklingen de siste årene også bekrefter.

De omtalte NAV-tallene viser at vi er langt unna et inkluderende arbeidsliv for alle, og særlig ille er det med en så stor andel unge på trygd. Som samfunn kan vi på ingen måte slå oss til ro med dette.

NAV-ordningen AAP (arbeidsavklaringspenger) burde i den forbindelse vært kikket nærmere på. Hovedformålet med ordningen er at den skal fungere som et hjelpetiltak/sikkerhetsnett på veien tilbake til arbeidslivet. Da må det være et tankekors at om lag halvparten av de som kommer inn under ordningen ender opp med uføretrygd.