Et vedtak som svikter de mest sårbare ungdommene
Plus
Svekkelsen av SMI – et stort feilgrep
Et tilbud bygd på gode intensjoner – men uten ressursgrunnlag
Geografisk nærhet – en dårlig byttehandel når trygghet forsvinner
UngInvest Drammen som forbilde – men uten samme rammer
Ungdommene fortjener bedre enn systemskifte uten sikkerhetsnett
Vestfold fylkeskommune legger nå opp til en omfattende omorganisering av tilbudet for sårbare ungdommer gjennom etableringen av «UngInvest nord, midt og sør». Intensjonene kan høres gode ut, men bak de fine ordene skjuler det seg et vedtak som i praksis svekker tryggheten, kontinuiteten og kvaliteten for ungdom som trenger mest støtte.
I dokumentet fra fylkeskommunen kommer det klart fram at denne omleggingen ikke skjer fordi man har funnet en bedre modell – men fordi økonomien tvinger fram kutt og sammenslåinger. Fylkesdirektøren skriver eksplisitt at tiltakene må gjennomføres uten økte midler, og at omstillingen skjer «innenfor gjeldende økonomiske rammer» Dette betyr i realiteten at tilbud legges ned, kompetansemiljøer splittes opp, og ungdom med store utfordringer må bære konsekvensene av at fylkeskommunen ikke prioriterer dem økonomisk.
SMI Melsom har i mange år vært en av de mest spesialiserte og trygge arenaene for ungdom med psykiske helseutfordringer, traumer og komplekse behov. Dokumentet understreker at Melsom i dag har «verdifull kompetanse og erfaring i møte med sårbare ungdommer» Likevel foreslås det å «kraftig redusere» tilbudet gjennom å splitte miljøet og fordele ansatte og elever på tre nye arenaer.
Konsekvensene for elevene omtales rett ut av fylkeskommunen selv: Elever kan bli flyttet bort fra både lærere, venner og trygge relasjoner, noe som «kan oppleves som vanskelig og skape usikkerhet i en allerede sårbar livssituasjon» At man likevel velger å gjennomføre dette viser en alvorlig mangel på forståelse for hvor avgjørende stabilitet og forutsigbarhet er for ungdom med store psykososiale utfordringer.
Modellen skisserer et omfattende arbeid: tverrfaglige team, mer fleksibilitet, mer individuell oppfølging, større geografisk tilgjengelighet og helhetlige tjenester. Dette kunne vært positivt – dersom det fulgte penger og tid med. Men dokumentet slår fast at ingen nye ressurser tilføres, og at tiltakene må skje gjennom «omprioritering og samordning» av dagens tilbud.
Med andre ord: Man lover mer, men med mindre.
Hvordan skal man da sikre kvaliteten? Hvordan skal man bygge nye fagmiljøer samtidig som man river ned gamle? Og hvorfor skal ungdommer med alvorlige utfordringer være prøvekaniner i enda en omorganisering som først og fremst handler om økonomi?
Det trekkes frem at ungdom skal få kortere reisevei til tilbudet. Ja, for noen kan dette være en fordel. Men det fylkeskommunen unnlater å nevne, er at mange av disse ungdommene allerede sliter med å omgås større gruppemiljøer, takle flere nye voksne eller forholde seg til hyppige endringer. Melsom har fungert nettopp fordi miljøet er lite, stabilt og spesialisert.
Å splitte det i tre gir kanskje geografisk nærhet, men faglig avstand.
Det vises til at en modell er inspirert av UngInvest Drammen, men samtidig erkjenner man store forskjeller. Drammen-modellen baserer seg på en etablert organisasjon med tydelige rammer og tilstrekkelig finansiering, mens Vestfold skal bygge noe nytt med dagens ressurser og samtidig legge ned eksisterende tilbud. Det er som å prøve å kopiere en oppskrift, men uten halvparten av ingrediensene.
De unge det gjelder – mange med angst, skolevegring, rusutfordringer eller svært lavt læringsutbytte – trenger ro, dyktige voksne og stabile rammer over lang tid. I dokumentet peker man selv på at omorganiseringen vil skape «usikkerhet», «uro» og «tap av tilhørighet» blant både ansatte og elever i overgangsfasen.
Når fylkeskommunen selv peker på disse risikoene, men likevel presser gjennom endringen, sender det et tydelig signal: Økonomi går foran sårbar ungdom.
Det er på tide å stoppe opp. Et tiltak som hevdes å skulle «forebygge utenforskap» må ikke i praksis bidra til mer av det. Fylkestinget bør vise mot og ansvar – og utsette omorganiseringen til man har trygghet for at kvaliteten faktisk styrkes, ikke svekkes.
Ungdommene våre har ikke råd til at vi tar sjanser.