Herold

Ahmed al Ahmed risikerte livet for å stoppe en terrorist i Sydney.

Dette var et jødehat-angrep

Hatet er tilbake – også i Vesten

Tall vi ikke kan ignorere

Å ta avstand er ikke nok

Helten og ansvaret

Han viste hva menneskelig mot ser ut som. Nå trenger vi det samme motet i møte med økende jødehat, også i våre egne samfunn.

Midt i kaoset på Bondi Beach i Sydney gjorde Ahmed al Ahmed det de fleste av oss håper at noen andre vil gjøre.

Han løp ikke vekk.

Han løp mot gjerningsmannen.

Les mer her: Helten i Sydney identifisert som Ahmed al Ahmed

Smartembed for https://ljsp.lwcdn.com/api/video/embed.jsp?id=628e5e18-109a-456d-b97f-94c8639d0469&pi=3689c16b-4cb9-4a36-baf4-2c3aa7fcc811

Ubevæpnet. Uten trening. Uten beskyttelse. Ahmed kastet seg over terroristen, fikk kontroll på våpenet og reddet trolig flere liv.

Ahmed er ingen soldat.

Han er frukthandler. Tobarnsfar. En helt vanlig mann på stranden.

15 mennesker ble drept og 29 såret. Angrepet skjedde mens jødiske familier feiret hanukka. Dette var ikke tilfeldig vold. Det var et målrettet terrorangrep mot jøder. Mot en høytid. Mot et fellesskap.

Den ene angrepsmannen ble drept av politiet.

Australske myndigheter har vært tydelige: Uten Ahmeds innsats kunne langt flere ha blitt drept.

Han er en helt.

Men heltemotet hans peker også på et større svik.

Frykter du at antisemittismen er på frammarsj? Dette temaet er dagens snakkis. Delta i debatten i kommentarfeltet under.

I dagene etter angrepet har jødiske miljøer i Australia fortalt at de i lang tid har varslet om økende trusler og mangelfull beskyttelse. Varsler som ikke ble tatt på alvor.

Når hat får vokse over tid, kommer volden sjelden uten forvarsel.

Og Sydney står ikke alene.

Bare i oktober i år ble mennesker drept i et terrorangrep ved en synagoge i Manchester. Angrepet skjedde på jom kippur, jødenes viktigste høytid. Synagogen var full. Gjerningsmannen kjørte bil inn i folkemengden og gikk løs med kniv.

Målet var det samme.

Jøder.

Les også: Mistenkte i terrorangrepet i Sydney er far og sønn

Smartembed for https://ljsp.lwcdn.com/api/video/embed.jsp?id=0efcadb6-e61b-4e8a-ae23-dfc5bf7790f7&pi=3689c16b-4cb9-4a36-baf4-2c3aa7fcc811

Dette er ubehagelig å si, men nødvendig:

Antisemittismen er på frammarsj i vestlige samfunn.

Ikke bare i ytterkantene, men i det offentlige ordskiftet. I sosiale medier. I demonstrasjoner. I helt vanlige samtaler.

Internasjonale organisasjoner som Anti-Defamation League og europeiske politimyndigheter dokumenterer en kraftig økning i antisemittiske hendelser etter 7. oktober 2023. Vold, trusler og hets har eksplodert. Unge jøder er særlig utsatt.

Hatet kommer fra flere hold.

Fra ytre høyre, der gamle konspirasjoner om jøder lever videre.

Fra ytre venstre, der jøder reduseres til symboler for alt man misliker ved Vesten.

Og fra enkelte miljøer med muslimsk bakgrunn.

Dette handler ikke om religion.

Det handler om ansvar.

I Norge har vi også et ansvar for å se oss selv i speilet.

Rapport fra HL-senteret viser at antisemittiske holdninger er betydelig mer utbredt blant norske muslimer enn i befolkningen ellers. Blant annet støttet rundt 30 prosent påstander om at jøder jobber i det skjulte for å fremme egne interesser, og over 40 prosent mente at jøder har for stor makt over internasjonal økonomi.

Dette betyr ikke at muslimer flest er antisemitter.

Men det betyr at vi har et reelt problem som må tas på alvor.

Det forsvinner ikke av seg selv.

Og det forsvinner ikke ved å tie om det.

Altfor ofte stopper samtalen ved én setning: Dette er ikke ekte islam. Punktum.

Det er viktig å si.

Men det er ikke nok.

Å ta avstand er ikke det samme som å ta ansvar.

Det samme gjelder andre miljøer. Medier. Akademia. Aktivistmiljøer som ellers snakker varmt om minoritetsvern, men blir tause når jøder er målet.

Kampen mot jødehat kan ikke være selektiv.

Det er fullt mulig å hylle Ahmed al Ahmed og samtidig erkjenne at samfunnet har sviktet.

Det ene utelukker ikke det andre.

Ahmed løp mot terroristen.

Nå må vi andre våge å løpe mot sannheten.

Mot hatet. Mot forenklingene. Mot stillheten.

For rasistisk vold er menneskeheten på sitt verste.

Ahmed al Ahmed viste oss menneskeheten på sitt beste.