Herold

1. To ulike problemstillinger

2. Forslag er spilt inn – men ingen varige tiltak er etablert

3. Breddefotballen trenger varighet – ikke enkeltstående tiltak

4. Inkludering er breddeklubbenes ansvar

5. Utvikling må skje innenfra

6. Derfor står hovedspørsmålene fortsatt åpne

I debatten om barne- og ungdomsfotballen i Fredrikstad er det viktig å rydde i hva som faktisk diskuteres:

Er det FFKs jobb å støvsuge talenter fra 11-årslagene?

Fei for egen dør før vi gjør FFK til hovedproblemet

Når disse temaene blandes, blir både debatten og løsningene uklare.

Når FFK nå svarer samlet på innleggene og titulerer det med barnefotballen i Norge, oppleves det derfor som om man svarer på et annet spørsmål enn det som faktisk ble stilt. Det bidrar dessverre mer til å lukke enn å åpne for reell refleksjon.

Debatten om spillerutvikling i norsk fotball blir ofte unyansert

Diskusjonen om tidlig seleksjon inn i FFKs egne lag er legitim og viktig.

Men mitt innlegg handlet om noe annet: Hvordan barn flyttes mellom breddeklubber, ofte drevet av voksne, forventninger og prestisje – ikke nødvendigvis av barnas egne behov eller utvikling.

Dette skjer i en alder der utvikling er uforutsigbar, og der trygghet og miljø ofte betyr mer enn nivå og resultater. Tilhørighet er essensielt for all utvikling.

Disse to temaene bør ikke blandes sammen, for da blir også svarene uklare, og mange av dørene som åpnes er allerede sparket inn.

Over flere år, og lenge før min tid, er det spilt inn konkrete forslag til hvordan en toppklubb kan bidra positivt i hverdagen til naboklubbene. Eksempler har vært:

Dette er forslag som kunne styrket fotballen lokalt uten å tappe klubbene for spillere, og samtidig bidratt til bedre utviklingsmiljøer over tid.

Likevel står vi igjen med det samme bildet:

Tiltakene som finnes i dag er blant annet FFK Ekstra, FFK Pluss, FFK Fotballskole og FFK Akademi – alle tilbud der økonomi, seleksjon eller rekruttering til eget system er en del av totalen.

Det er fullt legitimt, men det er viktig å være ærlig på at dette ikke er tiltak for breddefotballen som helhet.

Det breddefotballen etterlyser er ikke symboltiltak eller kortvarige prosjekter, men langsiktig og forutsigbar kompetansedeling. Trenerutvikling og klubbkultur bygges over tid, ikke gjennom enkeltstående arrangementer.

Når dette uteblir, må også breddeklubbene forholde seg til realitetene: Hjelpen utenfra kommer ikke. Da er det heller ikke rimelig å forvente at klubbene skal innrette seg etter en støtte som aldri materialiserer seg.

Inkludering av barn og unge i idretten skjer i nærmiljøene, ikke hos toppklubben. Det er her hverdagen leves, treningen gjennomføres og relasjonene bygges.

FFK har verken mandat eller mulighet til å løse dette for hele byen – og bør heller ikke tillegges et ansvar, eller gi inntrykk av å ta et ansvar de ikke kan bære.

Å plassere inkluderingsansvaret hos toppklubben bidrar til å svekke anerkjennelsen av arbeidet som faktisk gjøres lokalt på grasrota.

For breddeklubbene betyr dette én ting: Utviklingen må skje lokalt. Den må forankres i egne verdier, egne trenere og egne miljøer.

Gjennom samarbeid mellom breddeklubber, kompetansedeling og tydelige rammer kan man skape robuste utviklingsløp – uten å være avhengig av hjelp utenfra som verken er sannsynlig eller bærekraftig.

FFKs siste innlegg beskriver hvordan klubben jobber, men svarer fortsatt ikke på:

Dette er spørsmål som berører langt flere enn én klubb, og som fortjener en åpen og ærlig diskusjon.

Det var disse spørsmålene som ble reist. De står fortsatt.

• Silje Waters har utfordret seleksjon av spillere inn i FFK-systemet.

• Mitt anliggende har hele tiden vært et annet: B*ytte av klubb utenfor FFK-systemet*, og hvordan voksne påvirker disse prosessene i breddefotballen.

• bruk av FFKs fagkompetanse ute i klubbene

• veiledning og støtte til trenere i breddeklubbene
• tiltak for de nest beste og marginalt svakere spillerne enn de som selekteres
• varige samarbeidsmodeller som ikke handler om spillerrekruttering