Herold

Mørtna er vakker på morran. Den er silkemyk og den er spennende.

Det forundrer meg stadig at jeg synes det, at jeg trives så godt i morramørtna. Det er litt merkelig å tenke på, men jeg har brukt et langt liv til å vurdere det. Jeg kom til verden uten elektrisitet, uten strøm. Den gang ble vi født i lys fra petromaksen eller «aladin» lampa. Det er sikkert et fremmed språk for mange, men jeg kommer fra ei anna tid.

Jeg prøver å finne tråden mellom min barndom og min forelskelse i morramørtna. Kanskje er det en stor knute en plass, som holder dem sammen.

Skyggene virket mye lengre da jeg vokste opp, for belysningen vi hadde gjorde det sånn. Skyggene var tusser og troll og de var farlige dyr. Jeg kan ikke huske at det fantes snille eller vennlige skygger.

Som barn måtte jeg ofte springe med telefon beskjed til min onkel. Beskjedene kom helst etter mørkets frembrudd. Husk at på denne tida var det ikke alle som hadde telefon i huset. Da var det godt å ha en Snurribart å klemme inntil kroppen. Varmen fra katta var beroligende. Kanskje er det derfor jeg elsker katter. Den berget på en måte livet mitt. Den gangen var det alltid måneskinn og nordlys i mørketida. Det var kjempefarlig, for nordlyset kunne ta folk. Sprang en fort og hadde hvite klær på, var det virkelig fare på ferde.

Jeg vokste opp ved en stor fjord, mellom mektige fjell. Månelyset glitret i havet og blant de høye, spisse fjell toppene, sprang trollene. Noen var store. Andre var små. De lange trollrumpene laget de merkeligste og skumleste skyggene. Når jeg tenker tilbake, sprang jeg fortere enn trollene og jeg måtte danse meg frem, mellom nordlys-armene for å komme meg unna.

Men vet dere hva som var det fineste en kunne møte i mørket den gangen, som både trollene og nordlyset var kjemperedde for. Jo, det var en trygg og god bestefar med en strålende petromaks i handa.

Go morn.