Holtes Nav-avgang illustrerer et større og viktigere problem
Hvorfor tåler vi ikke at noen i staten tar risiko og feiler, når vi hyller det samme i privat næringsliv?
Holtes Nav-avgang illustrerer et større og viktigere problem
Hvorfor tåler vi ikke at noen i staten tar risiko og feiler, når vi hyller det samme i privat næringsliv?
Er det nettopp deg vi leter etter?
Når noen tør å prøve og mislykkes, bør vi ikke straffe dem.
Mener det er på tide å evaluere hele Nav
Offentlige utgifter er ikke sløsing – det er velferd
Debatt
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
Avgangen til Hans Christian Holte som administrerende direktør i Nav har fått stor oppmerksomhet. Det er ikke uvanlig at lederavganger i offentlig sektor får spalteplass, men denne saken skiller seg ut.
I stedet for de vanlige kommentarene om at «det var på tide» eller at «lederne får for høy lønn», har mange – inkludert ansatte i NAV og profilerte næringslivsledere – gått ut offentlig og forsvart Holte.
De peker på hans sterke faglige og menneskelige kvaliteter, og uttrykker misnøye med at han måtte gå som en følge av systemet.
Jeg kjenner ikke detaljene godt nok til å mene noe sikkert om akkurat denne saken. Men den illustrerer et større og viktigere problem: En samfunnsdebatt som i økende grad straffer feil og risiko i offentlig sektor – til tross for at innovasjon og utvikling nettopp krever dette.
Vi leser stadig om statlige prosjekter som har blitt dyrere enn planlagt eller som ikke har levert som forventet. Kritikere som Simen Velle, Are Søberg («Sløseriombudsmannen»), André Mundal og Martin Bech Holte har gjort det til en vane å peke på ineffektivitet og sløsing i det offentlige.
Mye av kritikken er legitim. Staten skal forvalte fellesskapets midler på en ansvarlig måte, og det er en styrke ved demokratiet vårt at offentlig virksomhet kan granskes og kritiseres.
Men debatten havner ofte i ytterpunktene – mellom de som mener staten er feilfri, og de som mener den er håpløst ineffektiv. I dette svart-hvitt-bildet forsvinner en viktig nyanse: Skal staten bli mer effektiv, må det være lov å ta risiko, prøve nye ting og feile underveis. Uten det blir det ingen læring, og dermed ingen reell forbedring.
Et tydelig eksempel er SpaceX, som stadig sprenger raketter i lufta, men lærer fort og utvikler seg raskt. NASA, derimot, oppfattes som tungrodd og forsiktig – kanskje nettopp fordi det ikke «har lov» til å feile.
Hver gang et offentlig prosjekt går over budsjett, blir det slått stort opp – og frykten for å ta risiko øker. Til slutt kan staten ende opp i en grøft: En handlingslammet forvaltning som unngår alt som innebærer usikkerhet.
Når offentlig sektor prøver å planlegge alt til minste detalj for å unngå feil, blir resultatet ofte det motsatte: Kostbare, langvarige og rigide prosjekter. Det er resultatet av å ikke kunne ta kontrollert risiko, og noen ganger feile.
Konsekvensen av dette kan fort bli mer byråkrati, flere kontrollmekanismer og høyere kostnader – uten at sluttresultatene nødvendigvis blir bedre.
For å snu dette, trenger vi et mer tilgivende og nysgjerrig ordskifte.
Debatten bør handle mindre om hvem som gjorde feil, og mer om hvordan staten kan ta styrt risiko – hvordan prosjekter kan evalueres, læring systematiseres, og erfaringer brukes til å gjøre det bedre neste gang.
Når noen tør å prøve og mislykkes, bør vi ikke straffe dem, men heller anerkjenne at feilen gir verdifull læring som øker sjansen for fremtidig suksess. Og heller spørre om forutsetningene for å ta risiko var riktige i utgangspunktet.
Her har Holte vært et godt eksempel. Som leder har han vært åpen, selvkritisk og tydelig på retning – også når Nav har stått i motvind. Han har ikke forsøkt å skyve feil under teppet, men forsøkt å gjøre noe med det.
Jeg håper at debatten rundt hans avgang ikke bare handler om personen, men blir en anledning til å diskutere hvordan staten kan skape rom for læring, risiko og utvikling.
For hvis vi virkelig vil ha en effektiv offentlig sektor, er den eneste realistiske veien dit at ledere må få rammer til å både prøve – og av og til feile.