Herold

Nyfrelste folk kan være slitsomt, nesten uansett hva de måtte ha fått øynene opp for. Jeg har blitt en slik. For piggsko er kanskje det største som har skjedd meg de siste år. Ikke for å skryte, men er det noen som behersker forsiktig vaggende og vraltende gange på glatta er det meg. Gjerne med høye, skingrende hyl når jeg nesten tror at jeg kanskje kan komme til å skli bitte litt. Det er en irriterende parodisk gammeldags-damete måte å bevege seg på, og jeg vet liksom ikke at jeg har denne egenskapen før den plutselig er der. En blanding av en slags engstelig og forsiktig Ludvig i Flåklypa, med hylet til grevinnen når hovmesteren velter stolen hennes bakover. Enten det, eller så brøler jeg som en kulestøterske fra DDR, og jeg vet aldri hvilken av de to som kommer. Det som jo også er helt idiotisk er at slik fremferd påkaller oppmerksomhet. Med mindre man er Atle Antonsen i selskapssko som intervjuer Lars Saabye Christensen, vil man helst ikke ha publikum og latter når man faller.

Jeg trodde jeg klarte meg høvelig OK med ordinære vintersko og Ludvig-fremferd, helt til for noen år siden. Det var desember og holke, og mens jeg vraltet meg gjennom Solparken kom det en merkelig unison, rytmisk lyd rundt meg som hørtes ut som applaus. Min første tanke var at folk var ute på verandaen sin for å klappe for helsevesenet, men for det første var ikke klokken tolv, og for det andre var det ikke pandemi lenger. Applausen viste seg å være lyden av en liten gjeng som jogget med piggsko på isen. Fulle av selvtillit. Og det slo meg: Er piggsko også noe for meg? Ja – svarte jeg meg selv mens de løp grasiøst forbi. Og så kjøpte jeg piggsko, og jeg så meg aldri tilbake.

*For en oppfinnelse! *Lette og myke som joggesko, men stødige som tanks. Og med ett kunne jeg gå, både på holka, på den polerte glattsnøen og på isen. Følelsen av å være uovervinnelig satt i kroppen lenge; jeg kunne spasere. Som ingenting! I normalt tempo, uten å vagge, og helt uten å hyle. Og ikke nok med det, fra pysete vralting hvor jeg konstant var på jakt etter nærmeste lille oase med tørr asfalt, begynte jeg å oppsøke is og farer med den største selvtillit og eleganse.

*Årets sesong med piggsko *begynte for en måned siden, i jakten på en plastpose. Jeg er en sånn som plukker søppel etter andre; en av disse gærningene som tror at hvis alle bare rydder opp etter seg, samt legger inn en liten innsats for fellesskapet generelt, ville verden vært et langt bedre sted. En pose danset i vinden langs Bankgata, og jeg pingvin-pilte i joggesko etter den med armene rett ut så raskt jeg turte på det isete fortauet. Alt for at den ikke skulle blåse til havs og komme i magen på fisk og marine dyr og bli evigvarende mikrosøppel. Jeg klarte til slutt å fange den i Parkveien for så å ta den med hjem og legge den i posen for plastsøppel. Touchdown! Én plastpose mindre på avveie.

Og så fant jeg frem piggskoene for første gang denne sesongen. Og det samme skjer hvert eneste år jeg får dem på meg. Jeg blir til en superhelt. Eller: Jeg føler meg som en superhelt.

En glasert Rensåsparken før noen har rukket å strø? Null problem.

*Jeg nær danset opp en islagt bakke. *Livsfarlig bulkete is med regnvann på – den verste formen for is, kanskje med unntak av underkjølt regn. Bakken var glatt og smurt som smiskende FIFA-presidenter som finner opp fredspriser. Glatt og slepen som NRKs svar på hvorfor vi ikke boikotter Eurovision Song Contest så lenge Israel får delta. Glatt og polert som influensere med alt for hvite tenner. Glatt og slesk som styrtrike TV-predikanter. Kort oppsummert: Det var glatt. Og den islagte bakken var min, og jeg forserte den som Spiderman oppover en skyskraper. Eller for å ta det ned til norske forhold; jeg var trygg som en traktor med kjetting. Jeg kunne ha løpt hvis jeg ville – hvilket jeg ikke ville, en skal jo ikke hovere heller. Men du verden. Aldri har jeg vært så trygg i fare. Også hadde jeg publikum; Sigurd Koch-statuen så på meg med store øyne øverst i Rensåsen, og var stum av beundring.

Piggsko har én åpenbar svakhet, og det er når man kommer til butikken. Brodder kan man ta av seg, piggsko uten deksel gjør det vanskelig. Folk som subber med brodder på fliser er kanskje noe av det verste av lyder. Der er jeg eksemplarisk, jeg lister meg nærmest teatralsk, omtrent som B-gjengen i Andeby lister seg med stor overbevisning. Og jeg klarer å gå på butikkens fliser eller gjennom Glasshuset uten å lage gniss. Behagelig er det ikke, for fliser mot pigger blir glatt og uten tak. Og det var grunnen til at jeg: Ta-daah! – nå ikke bare har piggsko, jeg har også kjøpt meg skikkelig gode vintersko med utfellbare brodder som kan tas ut og inn etter behov! Skoene er fôret og varme, og ved hjelp av en liten dings som ser ut som en halv flaskeåpner, får jeg ut broddene og kan gå inn i butikken fra islagt fortau – nesten uten plunder. Og ordet «nesten» må dessverre med, for det er egentlig mer herk enn jeg vil innrømme. Jeg er hjelpeløs uten denne dingsen, men har også lært meg at i nødstilfeller kan man bruke en gaffel. Så av og på med brodder på butikken er litt dumt, men sånn ellers: Du hellige jul, som jeg er kul. Skjulte brodder innebygd i skoene. Et våpen, rett og slett. Det føles som om jeg umiddelbart kan hamle opp med KGB-agenter eller forbipasserende seriemordere. Som om Q i James Bond har hatt en finger med i skapelsen av skoene, for jeg er rimelig sikker på at de også inneholder en skjult horisontal liten sirkelsag i hælen. Eller kanskje en kniv, som skoen til Rosa Klebb. Hun var skurk i Bond-filmen «From Russia With Love», og huskes kanskje først og fremst på grunn av navnet, men også fordi hun hadde innebygd stikk-kniv forrest i skoen som kom frem med et ploff. Jeg tror også jeg har en sånn i mine, jeg har bare ikke hatt bruk for den. Ennå. Men om noen med onde hensikter nærmer seg? Håh. Om det er en dag med glarholke, så skal jeg da sannelig take care of business, som vi med hemmelig våpen i skoene sier på fagspråket. At your service. Jeg er væpnet til ten ... tærne.

*Akk ja. *Som Q sier: «Oh, grow up, 007». Dette med våpen er kanskje bare en tankeflukt. Men det er uansett noe trygt over enkle fiendebilder. Sko med innebygde greier er kult for alle som liker overraskelser, skjulte dører og hemmelige fysiske, kule små våpen fra filmhistorien. Man er liksom tilbake til tiden lenge før de onde ble usynlige i en uoversiktlig verden med datakrigføring, kryptovaluta og droner.

Ikke at jeg ser på de utfellbare broddene som våpen overhodet, men det er jo lov å leke med tanken. Jeg er fryktelig dårlig på å utøve vold, men om ikke annet er jeg jo god til både å hyle og brøle på glatta. Og det er da noe, bortsett fra at min indre Ludvig nå er gått i dvale. Er det isete veier eller stier, står piggskoene klare for Rensåsen, moloen og utendørsturer, mens de kule vinterskoene med utfellbare brodder er klare for en tur til byen.

Begge par sko er mine gode, trygge venner nå på vinteren. De gjør det enklere å være til. Og så veier de heller ikke mye, nevnte jeg det?

They aint heavy, they’re my brodder.