Herold

For mange arter er farsrollen nærmest ubetydelig, eller helt fraværende. Da faren min døde begynte jeg å se etter ham.

Åpnet en ny verden

Fravær og uoppfylte forventninger

Lenge hadde jeg et vanskelig forhold til faren min.

Wikipedia sier det slik: «For mange arter er farsrollen nærmest ubetydelig, eller helt fraværende.

Sjøhester er imidlertid et eksempel på en art der hannen er den av foreldrene som har primæransvaret for «avkommet».

Vestmarka senhøsten 2025: I det øyeblikket myra er frosset nok, slik at jeg kanskje kan løpe trygt over, uten å gå til grunne, og kjenne den første følelsen av vinter, som en svak, knirkende frihet.

Føttene skal finne en vei over myra denne dagen, sent i november, når fargene har forlatt oss og høsten definitivt teller de siste minuttene før den overgir seg til en svart-hvit verden.

Baard Fiksdal

Frosten får det til å knase i mosen. Jeg løper. Den ene foten vil synke, men reddes av neste skritt, og hvis jeg klarer å holde farten kan jeg komme meg helskinnet over.

Du burde prøve. Om du da ikke føler at du lever, gjør du det aldri.

Les også: Er det et problem, så er det foreldrene

Å løpe over myra på den første barfrosten ligner på tømmerfløting. Det lar seg gjøre å komme tørrskodd over. Det er ikke så mange som prøver. De fleste liker trygghet best.

Den dagen jeg sluttet å gå på stier åpnet naturen en ny verden. Sansene ble skjerpet. Fantasien klødde i huet. Jeg gikk på kryss og tvers og rotet meg bort. Hjertet slo kraftigere og jeg kjente på en uro. Når det skjer, er turen på sitt viktigste.

Lenge hadde jeg et vanskelig forhold til faren min. Men de siste årene kom vi nærmere hverandre.

*Da han døde i fjor, begynte jeg å se etter ham. I meg selv og andre steder. *

I høst var jeg i marka, oppe ved Sandungen. Jeg vet at han pleide å gå der og plukke sopp, og nå kjente jeg: «Her er du jo, far».

Les også: Slik unngår du «kvinnefella»

Colosseum kino, høsten 2025: Jeg ser «Affeksjonsverdi». Renate Reinsve spiller mot Stellan Skarsgård, en far som dukker opp i livene til sine døtre etter lang tid. På filmweb skriver de om filmen at den «utforsker de emosjonelle sår som kan oppstå fra fravær og uoppfylte forventninger».

*Jeg er født i 1962. I min tid hadde vi fedre som ble voksne på 1960-tallet. *

Det viktigste for far var å forsørge familien. Nærhet til ungene var noe man drev med sporadisk, i ferier og slikt. Det hadde sine fordeler.

Når far lå og hvilte middag mellom halv seks og sju, skulle ungene være ute av huset. Det var null organisering der ute. Null kontroll. Om våren, når fjordisen sprakk opp, hoppet vi fra isflak til isflak. Falt du da, kunne ingen makt i verden redde deg.

Det er derfor jeg kan løpe over myra uten å blunke. Det er jeg dypt takknemlig for.