Herold

Norsk film er på et mørkt sted når den største mannlige filmstjernen må gå på Nav.

Christopher Walken-skolen

Pengesluk, rød løper og champagne

«Lykkeland» i Belgia

(RA Stavanger): Det er lett å la seg blende av Renate Reinsve og åtte Golden Globe-nominasjoner for «Affeksjonsverdi».

Kristoffer Joner er en ærlig sjel. Når filmoppdragene mangler, slik de gjorde i det herrens skatteår 2024, må han heve trygd på Nav.

*Selvsagt ikke noe galt i dét. Det fine med Joner er at stjernen vi ellers er vant med å se på lerret og skjerm, er dønn ærlig om økonomiske problemer og alt det andre som av og til rammer ham. *

Kjendiskåte medier snubler rundt på de røde løperne i begeistring over Renate Reinsve og Joachim Trier. Det er vel og bra. Inflasjonen i nominasjoner tilslører likevel at norsk film er på et kritisk sted og at Kristoffer Joner er kanarifuglen i gruven.

At Joner må på Nav er et krisetegn, for hvordan står det til med andre filmarbeidere som ikke har samme status? Hva med fotografene, lydfolkene og klipperne?

Kristoffer Joner er et fenomen på mer enn filmstjerne-måten. Han er ikke teaterhøgskole-skuespiller, men har gått sin egen, private filmskuespillerskole med seg selv som lærer og der time etter time med nærstudier av Christopher Walken var pensum.

*– Hva er forskjellen på deg og en utdannet skuespiller? spurte jeg Joner da jeg intervjuet ham på en scene for noen år siden. *

– Jeg kan bare ha én rolle i hodet om gangen, svarte Norges Christopher Walken. Joner kan ikke svitsje mellom prøver på et Ibsen-stykke på dagtid og Shakespeare på scenen på kveldstid. Innlevelsen i rollene tar for mye plass.

Les også: En snau million i lønn – i måneden

La oss forta et sceneskift til Mariero og Kristianslyst på 1980-tallet. Ut fra Hetland videregående piplet det ut kreative sjeler der noen av dem ikke tok skolegangen så nøye, men som siden har gitt oss størrelser som stand up-komikeren Hans Morten Hansen, revykongen Pål Kvammen og filmfotografen John Christian Rosenlund. Broren Petter (som gikk på Kongsgård!) er mannen bak TV-serien «Hamilton», «Kampen om Tungtvannet» og «Varg Veum – dødens drabanter», for å nevne en liten håndfull.

Vi er flere gamle medelever av The Rosenlunds som satte fredagstacoen i halsen etter hvert som John Christians navn dukket opp på rulletekstene som filmfotograf. Serien om svenskenes politi-antihelt Beck, katastrofefilmene «Bølgen» og «Skjelvet» og ikke minst «Hammarskjöld» om den legendariske generalsekretæren i FN, har storebror Rosenlund som filmfotograf.

Når en av Skandinavias fremste filmfotografer vil diskutere statusen til norsk film, bør norske politikere stille fokuset på skarpt. I en NRK-kronikk tegner John Christian Rosenlund det store bildet over en industri og en næring der land som Island, Storbritannia, Irland, Canada og New Zealand ser en milliardindustri, men der Norge «fremdeles tror at film er et pengesluk, rød løper og champagne».

Les også: Er det et problem, så er det foreldrene

*Storebror Rosenlund vil ha filmindustriens insentivordninger ut av Kulturdepartementet og over til Næringsdepartementet. Under kulturminister Lubna Jaffery konkurrerer nemlig ordningene mot kunstfilm, festivaler og kulturtilbud. *

Tom Cruise og innspillingen av «Mission Impossible» på Preikestolen satte Stavanger på hodet i 2017. Kristoffer Joners rolle som skurk i samme film vakte internasjonal oppsikt. I rollen som Ethan Hunt var Cruise tilbake i Norge i 2022 for nok en Mission-oppfølger med tilbud om å få drøyt 68 millioner kroner refundert. Ordningen ble innført slik at internasjonale film- og serieproduksjoner fremmer norsk kultur, historie og natur, som det heter på Norsk filminstitutts hjemmesider.

*Problemet? For lite penger, for lite oppmerksomhet rundt at ordningen bidrar til noe mer enn norgesreklame. Film er blitt så viktig for Storbritannia at tidligere statsminister Rishi Sunak har uttalt at «film, høybudsjett-TV og spill er motorer for økonomisk vekst». *

Å putte penger i kultur kan gi stor avkastning. HBO-serien «The White Lotus» ville spille inn sesong tre i Norge og søkte om 200 millioner i refusjon. Det planlagte forbruket til en av verdens mest populære serier ville ha vært på 800 millioner kroner. Flere hundre filmarbeidere ville ha vært involvert, det ville ha vært flere titusen hotellovernattinger, skriver Rosenlund.

Konsulentbyrået Olsberg SPI har beregnet at 800 millioner i forbruk gjennom «The White Lotus» ville ha gitt ca. 3,76 milliarder kroner i verdiskaping. Problemet var at den norske potten bare hadde 88 millioner igjen – slik at innspillingen av sesong tre gikk til Thailand.

– Vi filmer Stavanger i Belgia, den norske fjellheimen i Ungarn og Rjukan i Tsjekkia, skriver Rosenlund, og sikter til at flere scener fra «Lykkeland» ble spilt inn utenlands.

Det er her paradokset spretter fram. Mens Triers filmer får nominasjonene kastet etter seg, forvitrer resten av bransjen fordi støtteordningen defineres så smalt.

Les også: Vi tror ikke på at Norge er verdens beste land

Over 30 prosent av norske filmarbeidere har meldt seg hos Nav eller fått jobb i andre bransjer. En rapport fra Menon Economics viser at 60 prosent av de gjenværende filmarbeiderne vurderer å gjør det samme, ifølge NRK.

– Har du stor en rolle på gang? spurte RA Stavanger Kristoffer Joner for kort tid siden.

– Det vet jeg ikke.

*– Vi er ikke rike, men vi elsker jobben vår, sa Norges beste filmskuespiller – ved siden av Renate Reinsve. *

PS: Korrigerer at Petter Rosenlund aldri gikk på Hetland videregående – han var Kongsgård-elev.