Herold

Det er alltid noe å lære, ofte fra uvante hold.

Vi leser om økende ungdomskriminalitet og kritikk av Barnevernet. Samtidig hører vi om Yttrabekken ungdomshjem utenfor Mo i Rana, der ungdom med «høyrisiko»-historikk møtes med:

Det fungerer tilsynelatende godt og bør være et eksempel til etterfølgelse.

Vi møter også kritikk utenfra. Selv i EU erkjenner man at noe av Trumps kritikk av Europa treffer: «Selvfølgelig er det mye kritikk, men jeg tror noe av den også er berettiget,» sier EUs utenrikssjef Kallas under Doha Forum (Aftenposten).

Bli med i debatten selv: Skriv Ditt innlegg eller se hva andre mener om ulike temaer her: Debatt

FrP vokser på tilsvarende misnøye hjemme: skepsis til dagens styring, til demokratiet slik det fungerer, og til sløsing med offentlige midler. Også her må vi erkjenne at noe treffer.

Fellesnevneren er ganske klar.

Vi har vært for naive på flere områder. I barnevern og oppdragelse har vi vært for ettergivende; i forsvaret har vi lent oss for tungt på NATO og USA. Det kan virke som store sprang, men begge deler peker på det samme: Noe grunnleggende er kommet på etterskudd.

Psykologer og filosofer peker på behovet for tydeligere ansvar og rammer i familien. De samme prinsippene gjelder faktisk i ledelse og politisk styring. Og det er nettopp der problemene våre viser seg: Svakt prioriterte basisfunksjoner og en tro på at ting går av seg selv.

Det har blitt for mye offentlig sløsing og byråkrati, samtidig som Norge bruker enorme summer internasjonalt. Uten å falle i nasjonalismens tankegang må vi erkjenne at vi har forsømt mye av samfunnsbyggingen hjemme, både nasjonalt og i kommunene. Dette er noe vi egentlig burde ha god økonomi til. Men, det er for mye annet som har fått fokus og oppmerksomhet. Skal vi gjenreise Norge som Det Gode Samfunn må vi vite hva vi vil, hvorfor, og å handle deretter.

Hvor begynner vi?

Det begynner med oss selv, i de rommene der vi faktisk kan påvirke. Men det krever også ledere som tør å prioritere, og der svikter det i dag.

Også i Asker brukes det for mye penger på «flotte fasader». Derfor må vi snu prioriteringene: mer ressurser til mennesker og mindre til symbolske prestisjeprosjekter. Vi bør være mer nøkterne både til økonomisk vekst og til forestillingen om at teknologi løser alt.

Arven fra «New Public Management» må legges bort.

Vi må styrke kompetanse, barnehager, skoler, helse og omsorg – og naturen vi er helt avhengige av må vi ta godt vare på. Det er her den egentlige investeringen i mennesker skjer, og det er her vi må begynne.

«Medisinen» er et bedre fungerende demokrati – både som motkraft mot autokratiske strømninger og som grunnlag for et tryggere, mer robust samfunn.