Herold

Er du av dem som styrer unna kirkegården, eller syns du den er et fint sted å få være? Vi tok turen til Skjeberg kirkegård før allehelgen for å snakke med folk. Det ble sterkere enn vi hadde sett for oss.

Feil rekkefølge

En plass verdig en gartner

I en boble

Ikke favorittsted

Praktikere og samtalepartnere

Mennene først

Nære

Tårer og tro

Da alt snudde

Berørte mange

Begravelsen

Fullt hus

Terapi i fysisk arbeid

Trives på kirkegården

Bjørg og Jens

Allehelgen

Kanskje legger man turen gjennom en kirkegård for å få en bit av en annen verden enn det raskt rullende livet utenfor. Eller øve seg på å nærme seg noe man helst vil tenke minst mulig på.

Smartembed for https://www.sa.no/api/graff/v1/component/enkel-biografi?id=340757

Når vi denne gang begynner å prate med folk, blir vi tatt på senga av hvor tøffe historier et tilfeldig utvalg mennesker bærer på. Enkelte så tunge eller kompliserte at de ikke ønsker dem på trykk.

Om liv som ble helt annerledes fordi man ble rammet av den type hendelser vi alle frykter. Hvor man søker snev av trøst ved å komme hit, når egentlig ikke noe duger som trøst.

– Nei, nei, ikke noe problem, jeg prater gjerne, sier Bjørn Petter Åsheim.

Vi var bekjente langt tilbake i tid og kjenner hverandre igjen. Og jeg mer enn aner hvorfor han og fostersønnen Benjamin er her denne solfylte lørdagen. For de har en sånn historie som har vandret fra den ene til den andre og også har nådd oss.

Allehelgen

Bjørn Petter smiler og tuller, slik han også huskes fra noen tiår tilbake. Men vi går rett på sak og det som har gjort det tyngre å smile det siste drøye året. 2. juni i fjor mistet han og kona Bente sin kjære Ingerid, bare 29 år gammel.

Alt gikk så galt det kunne gå etter at en rusten spiker hadde gått inn i kneet. En sånn historie som ikke er til å fatte. Men som Ingerids samboer Ove, Bjørn Petter, Bente og søsknene Eivind, Maren og Benjamin ikke har hatt noe annet valg enn å måtte leve med siden.

– Nei, hva annet skal vi gjøre, enn å takle det best mulig? Men vi er jo egentlig dårlige på dette. Det er jo noe helt nytt for oss. Vi har vært så skåna for alt sånt før. Faren min døde da han var 70, men det er jo mer normalt. Dette er en annen type sorg. Tipper han ble overraska der oppe over at hun kom så tidlig. Det var jo helt feil rekkefølge. Hun snek i køen, som vi sier.

Bjørn Petter er blant de som trives på kirkegården.

– Det er så fredelig her. Vi kan fint være her sent på kvelden og. Mange syns jo det er skummelt. Men jeg syns det er enda finere her da. Det er kanskje annerledes når man har et så nært forhold til en som ligger her. Og jeg syns det er en veldig flott kirkegård, med alle løvtrærne og alt av natur som også Ingerid var så glad i.

Hun var anleggsgartner, så faren føler et ekstra ansvar for å holde det pent for henne. Han forteller hvordan han prøver å stable stenene som faller av gjerdet her på plass igjen etter beste evne. Det er litt terapi i det.

– Så kjefter vi litt på de som har hundetrening akkurat her, ler han. – Det var nok særlig tøft i starten når sorgen var mest intens. At andre drev med lek her som var så fjernt fra hvordan vi hadde det.

Gravsteinen til Ingerid er en skiferstein hun fikk med seg hjem fra et av sine siste jobboppdrag hvor hun la en trapp på Ekholt. Samboer Ove var ikke i tvil om at den måtte bli gravsteinen.

– Så har svigerfar laget et kors i kirsebær av et tre Ingerid tok ned. I tillegg til familie er kollegaer og venner her jevnlig og legger noe på grava. Det er veldig godt.

– Jeg var i en sånn boble i begravelsen. I sjokk og på siden av meg selv. Men jeg husker at toget kom idet sogneprest Ingrid Levinsen, som også konfirmerte Ingerid, hadde hatt jordpåkastelsen og lyst velsignelsen. Vi hørte bare et tut i stedet for amen. Da sa noen at nå gikk himmeltoget.

Noen av de som kjente foreldrene bedre enn Ingerid selv uttrykte at de følte de ble så godt kjent med henne gjennom seremonien og at det var den fineste begravelsen de hadde vært i.

Benjamin venter i bilen. De to skal på guttetur til pølse og stappe på Paviljongen. Med en sjetteklassing som trenger litt ekstra hjelp, kan ikke verden stoppe opp. Bjørn Petter var ganske raskt tilbake i jobb som lærer på Østerbo videregående. Han opplevde det godt takket være den enorme støtten fra kollegaer – og elever som selv har tøffe historier bak seg. Mange av dem møtte opp i begravelsen.

– Men du må ta en prat med kona mi, så får du mer av historien. Hun er bedre med ord. Og hadde et spesielt forhold til Ingerid. Du vet, mor og datter. Bare send henne en melding, så kommer hun sikkert hit og møter deg. Hun tar ofte med seg kaffen hit.

Vi går mot noe som fortoner seg som lett stemning ved en grav oppe ved kirkekontorene. Therese Samuelsen Sørengen avslutter dagens gravstell og tar med seg sønnene Matteo og Maximilian mot bilen.

– Jeg er ikke så veldig mye her. Gjør litt det jeg må og er opptatt av at det skal se fint ut. Det er moren min og hennes foreldre som ligger her.

Moren døde for ni år siden, 61 år gammel. Sorgen er lettere nå enn den var i starten. Den største sorgen nå er kanskje at minstejenta ikke fikk møte mormor.

– Jeg vet jo at en del av de som mister særlig i tragiske dødsfall trenger å komme hit ofte for å føle seg nær. Men jeg må ikke hit for å minnes mamma. Minnene kommer like mye rundt høytider og bursdager eller i hverdagslige situasjoner hjemme. Det er ofte tristere enn når jeg er her.

Therese må medgi at hun er blant de som egentlig ikke syns det er så hyggelig med kirkegårder.

– Det er ikke akkurat hit jeg går for å gå tur, nei, ler hun.

Så treffer vi de som kan takkes for at kirkegården er i så fin stand som alle her skryter av. De graver en grav som skal være klar til begravelse om et par timer. Morten Wik holder stand i gravemaskinen, mens Roar Kampenes og Svein Haugen tar en prat med oss.

De arbeider også ved kirkene i Ullerøy, Ingedal, Hafslund, Varteig, Hafslundsøy og Skjebergdalen – hvor de graver, steller graver, klipper gress, fjerner løv, beskjærer trær og driver vedlikehold og service på maskinene.

– Blir dere litt sjelesørgere også?

– Ja, det er en del av jobben at vi tar oss tid til det. Vi har lært oss å se an hvilken stand de som kommer hit er i. Om de sørger veldig og vi skal trekke oss litt unna eller om de bare er innom for å vanne blomster. Mange spør oss om det praktiske, men så ender vi opp med å få høre om de som ligger her også.

Det som kalles stellegraver, som de ansatte har ansvaret for, er markert med en spesiell pinne. Pårørende kan velge hvor mye de vil ha av vårblomster, sommerblomster, lyng på høsten og julekrans. Men det store flertallet av graver stelles av de pårørende selv.

– Stemmer det at de gravlagte ligger feil vei nede ved Skadalsveien, slik noen har nevnt for oss?

– Ja, her oppe ved kirken ligger man med beina vendt mot øst, som er tradisjonen, så man står opp mot soloppgang. Det er landskapsarkitektene som har bestemt at man der nede skal ligge fra nord mot sør. Det passer vel bedre med at bakken heller utover der.

Og de som er glad i å se på gamle graver, har kanskje lagt merke til at navnet til mennene ofte uansett står øverst på gravsteinen. Om dama døde først, ble det ofte satt av plass til at mannen kunne stå øverst når han senere døde.

Svein må hjelpe Morten i gravearbeidet, men Roar tar seg tid til å svare på om han med denne jobben takler død bedre enn andre eller om han fortsatt lar seg bevege.

– Noen ganger kommer det veldig nær. Som når ungdommer dør brått og man har barn på samme alder. Eller nå som det har vært en del selvmord i området her. Det går inn på en.

Vi tar turen til kirkegården igjen en tidlig morgen og ser på lang avstand en som sitter alene på benken nær graven til Ingerid Synnøve Åsheim. Mamma Bente har tatt med kaffe, to kopper og to sitteunderlag.

– Vi var så nære. Jeg har ikke bare mistet den elskede ungen min. Hun var like mye en venninne. Og vi lo så mye av det samme. Hadde samme type situasjonshumor.

Ingerid hadde og et spesielt forhold til fosterbroren Benjamin og avlastet foreldrene i omsorgen for han.

– Her om dagen prøvde Benjamin soveposen sin før leirskolen. Da tok jeg meg i å skulle sende bilde til Ingerid som ville gledet seg like mye over dette som meg.

De er ofte på graven. «Besøke Ingrid», sier Benjamin. Så må de innom Rema og kjøpe lykt og blomster. Eller det er nok å kjøre forbi kirkegården og rope «Hei, Ingerid».

Vi har ikke snakket lenge før de første tårene kommer.

– Jeg gråter hele tiden. Det velter bare over meg, og da må jeg ta det når det kommer. Jeg har vært sterk så lenge. De andre kom etter hvert mer tilbake til normalen, med jobb og alt. De trengte ikke lenger like mye at jeg var sterk for dem. Nå må jeg i større grad jobbe med egen sorg.

Noen ganger har hun lurt på om folk mener hun bør ta seg sammen. Men hun føler egentlig ikke det.

– Og så ber jeg om styrke til å bære dette. Hva gjør de som ikke har den troen jeg har? Den gir meg og et håp om å få se Ingerid igjen og gjør at jeg føler at hun er trygg nå. Ingen av oss vet jo hva som skjer, men jeg har troen min.

Vi må ta den tunge turen tilbake til mai og juni i fjor. Ingerid og Ove bodde på småbruket i Drøbak der Ove fortsatt bor. En dag faller Ingrid over en pall med en spiker stående opp. Den går 4 centimeter inn i kneet og i leddvæsken.

Det var pinsehelg og ble legevakt med utskraping og antibiotika. Men Ingerid følte seg ikke bra og gikk til fastlegen tirsdag etter pinse. Hun hadde høy CRP, og det ble et par dager på sykehus. Det skulle egentlig gjøres en utrenskning der, men siden CRP sank, ble ikke det gjort.

Ingerid følte seg fin i dagene som fulgte. Fram til søndag 2. juni, to uker etter pinsehelgen. Hun fortalte da moren på telefonen at hun følte hun fikk kramper. Hun hadde fått beskjed fra sykehuset om å være obs på blodpropp, siden blant annet hovedpulsåra ligger i de dype venene i kneet.

– Senere skulle Ove bare ut for å ta inn vanningsanlegget i hagen. Nærmest som et forvarsel ble det akkurat da mørkt og dro på med skyer. På den korte tiden fram til Ove kom inn, var Ingerid i gang å hyperventilere.

Kroppen kollapset. Ove ble satt rett over fra legevakt til AMK. Han gjorde alt riktig med hjerte- og lungeredning og holdt hjertet i gang.

Men Ingerid fikk ikke oksygen på grunn av blodproppen som var gått opp i lungene.

– Svigerdatter Ida og jeg hadde kastet oss i bilen mot Drøbak. Fra Ove fikk hjelp med livredningen, hadde vi han på telefon hele veien. Ingerid skulle flys med redningshelikopter til Rikshospitalet, og vi skulle hente med oss Ove dit. Men plutselig var det en annen i telefonen som sa vi bare skulle til Drøbak.

Det må svelges litt.

– Da vi kjørte inn på gårdsplassen. sto folk og biler på den ene siden. På jordet sto den hvite båra og redningshelikopteret. Ingen jobbet. «Hvem er du?», kom en bort og spurte. «Jeg er moren til Ingerid.» «Å, du er moren til avdøde.».

Bente forteller hvordan hun da fikk en merkelig ro og fred. Som hun har beholdt siden, parallelt med den voldsomme sorgen. Hun insisterte på å få se Ingerid før hun ble kjørt bort. De åpnet til slutt posen.

– Hun var jo bare så fin. Jeg strøk henne på kinnet og rusket henne i krøllene.

Da de kjørte Ingerid bort. sa Ove at hun nå spilte harpe med englene i himmelen. Men Bente mente at Ingerid heller rocket.

– Hun var så full av liv. Lo mye. Var den som alltid løp rundt med tantebarna som var så glade i henne. Familiens klovn, i aller mest positive forstand. Samtidig som hun faktisk var litt folkesky. Men hun har berørt så mange. Hun var en fantastisk jente som ofte gikk den ekstra mila for andre. Var så til stede med alle hun møtte.

Spor av det kan man se på en benk i Moss hvor Ingerid var på et jobbprosjekt. Da de eldre i borettslaget der fikk nyss om at Ingerid hadde gått bort, fikk benken et skilt med «Ingerids plass» på. De hadde blitt så glad i jenta bare på den lille tiden hun hadde jobbet der for dem.

– Har du vært på Ingerids plass?

– Ja, vi har drukket kaffe der også, vi.

Et annet eksempel er reaksjonen til Råde Graveservice, hvor Ingerid bare hadde jobbet en måned før hun skadet seg. Lederen der kunne fortelle hvordan Ingerid hadde skapt en spesiell atmosfære på spiserommet fra første dag. Gjengen derfra møtte tydelig beveget opp i begravelsen.

Mens Bente der på tunet i Drøbak slik hun pleier gikk rett i det praktiske og inn for å ta seg av Ove, klappet Bjørn Petter fullstendig sammen på gulvet hjemme da han fikk høre hvor galt det hadde gått. Nettet fullstendig ned, som Bente kaller det.

Og mens Bjørn Petter var i en boble i begravelsen 16 dager etter, var Bente helt til stede og husker alt. Hun viser oss minneboka fra begravelsesbyrået med bilder av dødsannonsen, kranser, fra seremonien i kirken og samlingen ved graven. Det er stappfullt med folk.

Bente tar fram telefonen og starter en video.

Marens sang til søsteren

– Søster Maren sang yndlingssalmen til Ingerid. Vi hadde bedt kirkekoret her som jeg er med i om å bidra i allsangen og å ta over om stemmen til Maren sviktet. På siste verset skulle alle uansett være med. Du skulle hørt det bruset! Og jeg som var redd det ikke skulle komme noen i begravelsen.

Bente holdt selv minneordet om livet til sin kjære Ingerid. Hun hadde ikke tilgitt seg selv om hun hadde latt noen andre ta det.

Den første tiden var huset fullt av folk, som det ofte er på gården til familien Kaspersen Åsheim. Det betydde mye at så mange sørget sammen, og det gav Bente noe praktisk å henge fingrene i.

Men som en ekstra belastning har familien måttet leve med at noe kanskje ikke gikk helt optimalt i oppfølgingen av Ingerid i dagene etter at spikeren traff. At det kunne endt annerledes.

Ifølge det de nå har hørt fra helsepersonell burde Ingerid hatt blodfortynnende med tanke på faren for blodpropp. Det er vanskelig å si hvor det kan ha gått galt i rutinene.

– Vi er ikke interessert i å finne syndebukker og kjøre en stor sak med fronter og all den belastningen. Det hjelper oss ingenting og tapper bare energi. Men det gnager oss om det ikke blir tatt såpass på alvor at dette ikke skjer flere.

Hvordan kommer man seg videre?

– Det ser kanskje ikke sånn ut, men jeg trener faktisk styrkeløft. Har gjort det litt tidligere og begynte med det nå i vår igjen. Å løfte tungt hjelper. Du må helt i kjelleren og får ting litt ut. Å føle seg sterk i kroppen er en god følelse og terapi. Jeg satser på sikt mot veteran-NM.

– NM? Tuller du nå?

– Nei, nei, ler Bente. – Jeg har vært kvalifisert før. Men fikk litt skader og sånn.

Bente er det hun kaller sydame, med yrkesfaglig videregående. Men listen er lang over alt hun har drevet med av utdanning, jobb og hobbyer, som også nå holder henne i gang.

– Vi har vært opptatt av beredskapsbarna, å være akutthjem for barn før de får varige fosterhjem. Det har motsatt av hva vi fryktet vært fint for våre egne barn og.

Bente er og engasjert i det praktiske som å lage tradisjonsmat og å være med på tømmerhogst på gården de bor sammen med sønnen Eivind og kona. Og nå føler hun at hun i tillegg til ansvaret for Benjamin er klar for en liten stilling som kirketjener-vikar i Skjeberg.

Som moren var Ingerid opptatt av håndarbeid.

– Jeg tar med meg strikketøy hit til graven og sitter og strikker opp alt garnet som lå igjen etter henne. Denne kirkegården er spesielt vakker og alt Ingerid elsket; hurdalsroser, prestegårdsroser, eiketrær, lønnetrær og bjørketrær.

Ove tar med seg Ingerids favoritter fra hagen og legger her, som hortensia, georginer, juleroser og moreller. Og Ingrid likte så godt gul rapsåker mot blå himmel som vi hadde på jordene foran her i sommer.

Bente har alltid fått en ro av å være på kirkegårder. «Her under hviler støvet av…», husker hun av poesien på gravstenene fra hun var liten.

– Å komme hit er terapi og noe konkret å gjøre. Men Ingerid er jo ikke her. Hun er jo her, sier Bente og legger begge hender på hjertet. – Det trøster jeg meg med når jeg har dårligere tid til å gå hit.

Det kommer en eldre dame gående.

– Nei, men hei, er det deg? Ja, det der er naboen vår her på kirkegården, sier Bente.

– Er du også ofte her? spør vi Bjørg Klavestad.

– Ja, jeg besøker mannen min. Han døde to måneder før Ingerid. Så Bente og jeg har snakket mange ganger. Noen sier at de liker best å ikke snakke med noen når de er her. Men jeg snakker med alle her, jeg. Noen ganger tenker jeg at nå kjører jeg opp til Skjeberg kirke, så kanskje jeg treffer noen. Familien mobber meg litt om jeg forteller at jeg har vært her uten å ha truffet noen og er litt skuffa. «Det var helt dødt der», sier jeg da, ler hun.

– Er det trist å komme hit?

– Trist og trist. Dette er jo mer livets gang. Vi fikk over 60 år sammen, og han var syk og nærmet seg 83. Men DET er trist, sier hun og peker mot Bente. – Den unge, livsglade jenta.

Sorgen når man mister noen som eldre blir en annen, mener Bjørg. Samtidig er man mer alene.

– Og noen ganger tar jeg meg i å gråte litt og si at er du virkelig borte, Jens? Er du død? Kommer du ikke tilbake? Men det er særlig når jeg er alene. Og det er litt ekstra tungt nå i denne mørke årstiden. Det hjelper med en gang jeg kommer meg ut og møter folk.

Så kommer Bjørg pussig nok med en kortversjon av diktet på slutten av minneboka fra begravelsesbyrået som Bente og jeg nettopp leste sammen.

– «Tenk på meg av og til, men ikke for lenge, for det er ikke godt for deg.»

– Ja, vi kan sørge, men så må vi og hele tiden bryte ut av det og glede oss med de som faktisk fortsatt er her med oss, sier Bente.

– Blir det allehelgenskonsert i kirken her i år og? undrer Bjørg.

– Ja, på lørdagen. Og gudstjeneste på søndag, kan Bente fortelle.

Vi har snakket om hvordan hun der oppe i koret vekselsvis sang og gråt seg gjennom konserten i fjor. Og at flere fra familien var der og gikk sammen ned til graven til Ingerid etterpå.

– Ja, da fikk jeg noen å skravle med i dag og, ler Bjørg smittende.

Damene må gi hverandre en klem før de går. For det er en gave å ha en god nabo på kirkegården.