Herold

Richard Armstrong til minne.

1. november gikk vår kollega og venn Richard Armstrong bort. Han ble gravlagt i Tromsø 96 år gammel. Han var født 21. oktober 1929 i Phibsborough, nord i Dublin i de harde tredve-årene. Han studerte i Dublins Trinity College, der han mottok to gullmedaljer, én i fysikk og én i matematikk. Etter studiene reiste han til Kingston på Jamaica der han underviste på universitetet. Med sin familie kom han til Norge og havnet etter hvert i Tromsø. Etter en periode ved Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) på Kjeller ble Richard ansatt ved Nordlysobservatoriet i 1970 der han bygget Norges første plasmalaboratorium. Han eksperimenterte med avanserte instrumenter og sendte dem blant annet ut i ionosfæren ved raketter skutt opp fra Andøya. Han utdannet en ny generasjon av fysikere ved Universitet i Tromsø. Etter at han ble pensjonist bidro han til aktiviteten ved universitetet i Cork i Irland, der han var en ressursperson til han fylte 82.

Richard Armstrong ble ansatt på Nordlysobservatoriet før Universitetet åpnet og han ble da en del av forskernettverket «Komiteen for de vitenskapelige institusjoner i Tromsø», kalt «Kometen», som hadde startet i 1928, da Nordlysobservatoriet ble etablert, i samarbeid med Museet og Vervarslinga. De senere årene var han medlem i dens videreføring Academia Borealis, Nord-Norges vitenskapsakademi.

Han hadde sitt virke ved plasmalaboratoriet på Nordlysobservatoriet, som en av de første som startet med eksperimenter der. Han blir husket som en svært engasjert og alltid veldig interessert i hva andre gjorde faglig, enten de var studenter eller kollegaer. Han fremsto som den klassiske akademiker med en uoppslitelig interesse for alt som skjedde i fagfeltet. Kontoret hans var stappfullt av papirer og bøker i hyller og i hauger på skrivebordet, men han visste alltid hvor han hadde hver eneste rapport eller bok, som han mer enn gjerne lånte ut. Han var en som man kunne spørre om det meste og som alltid hadde tid til overs.

Internasjonalt hadde han en stor kontaktflate. Han dro flere ganger på forskningsopphold ved Princeton Plasma Physics Laboratory, der han hadde mange venner og bekjente. Flere av dem besøkte også fysikkmiljøet ved Nordlysobservatoriet. Slik ble han en viktig døråpner for yngre forskere, som via disse besøkene fikk tilgang til opphold ved ett av de fremste forskningslaboratoriene innen plasmafysikk.

Lenge etter at han var blitt professor emeritus kunne man treffe forskere på internasjonale konferanser som spurte etter ham og sendte hilsener.

Også som emeritus besøkte han flere ganger sitt gamle fagmiljø ved plasmalaboratoriet så lenge helsa holdt, hele tiden interessert og engasjert i alt som skjedde.