Herold

Ørjan Steen døde 86 år gammel 6. desember, omgitt av familien.

Han var født på Bislett 13. september i 1939, og husket godt både eksplosjonen på Filipstadkaia og svenske reserveforeldre som «fetet» ham opp etter magre krigsår.

Han mistet sin far, landslagsspilleren og XU-agenten Birger, i 1949, og ble oppdratt av moren Randi, kontorist i Vegdirektoratet og eneforsørger, og sin elskede søster Jorunn. En landsby av venner fra nabolaget, krigen og idretten hjalp til når noe manglet. Kirsten og Ørjan møttes på Hegdehaugen skole som 14-åringer. Ingen av dem så seg tilbake før hun gikk bort 45 år senere. Håndball med bestevennene i H40 var en annen hjørnesten fra tidlige tenår.

Ørjan jobbet i Staten fra 1964, da han etter NTH stilte til dyst i Vassdragsvesenet, til 1970. Han kom tilbake i 1996 som leder for Produkt- og elektrisitetstilsynet (senere DSB), og ble der til sist mulige arbeidsdag som 72-åring. De siste 7 årene dagpendlet han fra Eiksmarka, dit klassereisen hadde tatt familien i 1970, til kontoret i Tønsberg.

I mellomtiden var han leder i Philips, der han installerte de første datamaskinene på supertankerne til Bergesen, i Securitas i Norge og i Holland, og i Næringslivets Sikkerhetsråd. Ønsket om å bidra fikk han også utløp for som styreleder i Obos.

Han var sterkt knyttet til familieseteren «Retten» i Grøslie, der han vokste opp i krigsår og ferier, og som han arvet etter kunstmaler Ralph Aulie Styker fra Fagernes, og til Kirstens familiested «Torbal» i Gravningsund. Sønnene Birger og Marius fikk ofte høre at Retten for Ørjan var en stafettpinne som skulle leveres videre til neste generasjon, og i enda bedre stand enn ved forrige veksling. Det løftet til Ralph og deres felles forfedre har han holdt.

Ørjan var høyremann i beste Gerhardsen-tradisjon, og betalte skatt med glede. Han satte stor pris på dedikerte og profesjonelle medmennesker ved Bærum sykehus og Lønnås Helsehjem, i gangavstand fra hjemmet han siden 2016 delte med sin kone Barbro.

En stor fanklubb sier farvel til Ørjan. Ord som dukker opp i hilsener til familien er varm, interessert, klok og omtenksom. Som farløs følte han seg likevel privilegert, og var takknemlig til det siste.

Nå er det vi som skal si takk, selv om det ikke blir for siste gang. Vi lyser fred over hans minne, som vil fortsette å inspirere dem Ørjan berørte i liv og gjerning.

John T. Sviland