Herold

Det første året mitt i Norge var ganske tøft. Jeg var mye alene, det var mørkt hele tiden, og norsken min fra voksenopplæringa hang sånn halvveis sammen.

Ikke akkurat drømmestart.

Året etter fikk jeg enn jobb – og med det min første julebord-invitasjon. Jeg drikker ikke, så jeg tenkte bare: «Ok, dette blir sikkert rolig.»

Det ble det ikke.

Det første jeg reagerte på, var at alle kom med små ryggsekker. Jeg trodde seriøst at nordmenn var så glade i friluft at de tok med tursekk på fest.

Kvelden startet pent, men etter hvert gikk det fra «hei» til «bestevenner for livet» på ti minutter.

Jeg var edru, så jeg fikk med meg alt i saktefilm.

Norsken min prøvde å holde følge, men ga ganske fort opp. Og jeg?

Jeg tror aldri jeg har skålt så mye i hele mitt liv – med brus, vann, kaffe… hva som enn var i glasset. Armene mine fikk mer trening enn på treningssenteret.

Men vet du hva? Jeg ble møtt av så mye varme, latter, klemmer og god stemning at jeg et øyeblikk trodde noen skulle adoptere meg som voksen. Jeg tenkte: «YES! Jeg har funnet gjengen min!»

…Og så kom mandagen. Total stillhet. Ingen øyekontakt. Ingen «takk for sist». Hele gjengen bare ignorerete meg. Da lærte jeg min første julebordregel:

Det som skjer på julebord… blir på julebord. Selv når du husker alt.

Til alle utlendinger som skal på sitt første julebord i år: Slapp av. Dette er helt vanlig. Nordmenn trenger litt tid før de tiner. Men når de først gjør det, får du venner som faktisk varer.

God jul