Herold

Alver kommune må slutte å late som. Tallene er nå så brutale at de ikke kan bortforklares.

Alver kommune står i økonomisk krise. Det er ikke et begrep som brukes for å skape dramatikk. Det står i kommunens egne dokumenter. Det står i økonomiplanen. Det står i budsjettrapportene. Det står i saksframlegg som ingen egentlig leser før kuttene allerede er kommet på bordet. Tallene er klare. Likevel sitter kommunestyret og diskuterer ytterligere forpliktelser som om økonomien ikke bryter sammen rundt dem.

La oss begynne der problemet faktisk ligger. Alver kommune har om lag 4,3 milliarder kroner i langsiktig gjeld ved inngangen til perioden. Det høres dramatisk ut, og det er dramatisk, men det som betyr noe er ikke hele tallet. Det som betyr noe er delen av gjelden som faktisk må betjenes fra kommunens driftsbudsjett. Rentebærende gjeld. Det tallet er omtrent 2,2 milliarder kroner. Og det er dette tallet som vipper kommunen av balansepunktet.

I 2026 er det budsjettert med renteutgifter på 148 millioner kroner på ordinære investeringslån, i tillegg til 46,4 millioner kroner på startlån. Det er først her folk flest begynner å miste oversikten. For det er lett å se på sumtallet og tro at kommunen skal punge ut over 190 millionar kroner i rentekostnader. Men så enkelt er det ikke. Startlån er ikke som vanlige lån. Det er penger kommunen låner for å låne videre til innbyggere. Kommunen fungerer rett og slett som en mellomstasjon. Dermed kommer rentene nesten i null fordi kommunen selv har renter inn på samme lån. Slik fungerer hele ordningen. Det betyr ikke at beløpet er ubetydelig. Det betyr bare at det ikke er et reelt budsjettproblem.

Videre skal 60,5 millioner kroner flyttes til VA-området. Og her må man være helt klar. VA er selvkost. Det vil si at disse pengene ikke kan brukes til verken helse, skole, barnevern, eldreomsorg eller noe annet. De er låst i vann og avløp. Punktum. De teller ikke inn i kommunens økonomiske handlingsrom. De sier ingenting om om kommunen faktisk kan betale sine regninger.

Når alt dette er sortert og forklart, står vi igjen med den virkelige kjernen i saken. Kommunens netto rentebelastning i 2026 er 87,5 millioner kroner. Det tallet er reelt. Det er pengeforbruk som faktisk må dekkes av kommunens drift. Det er penger som ikke skaper en eneste ny tjeneste. Det er heller ikke penger som kan flyttes. Det er ikke politisk valgfritt. Det er ikke en prioritering. Det er en ren tvangskostnad som skyver alle andre tjenester til side.

87,5 millioner kroner før man har skrudd på lyset i en eneste barnehage eller betalt en eneste helsefagarbeider. Det er ikke bærekraftig. Det er ikke sunt. Og det er ikke mulig å leve med uten store konsekvenser.

Derfor kutter kommunen. Det er ikke fordi noen ønsker det. Det er ikke fordi noen vil være harde. Det er fordi regnestykket ikke går opp. Innsparingsbehovet er over 100 millioner kroner. Det betyr at skoler blir lagt ned. Pleie og omsorg blir redusert. Hjemmetjenesten mister bemanning. Det betyr at hver eneste tjeneste i kommunen presses enda lenger ned mot et minimumsnivå.

Og mens dette skjer, mens økonomien ligger strødd utover gulvet, mens ansatte går med konstant uro for om stillingen deres forsvinner, mens innbyggere merker at tilbudene svekkes for hvert eneste budsjettvedtak, velger kommunestyret likevel å diskutere om Alver skal ta imot 85 nye flyktninger i 2026. Det er her virkelighetsbristen blir synlig. Det handler ikke om menneskesyn. Det handler ikke om verdier. Det handler ikke om hvem som har det beste hjertet. Det handler om hva som er økonomisk mulig.

En kommune som ikke klarer å levere tjenestene sine til egne innbyggere, kan ikke samtidig vedta nye forpliktelser som øker kostnadene. Det er økonomisk selvmord. Når kommunen allerede har negativt driftsresultat, når den ligger i faresonen for ROBEK, når tallene tilsier at hver krone må vendes to ganger før den brukes, da er det direkte uansvarlig å legge på nye oppgaver som krever bemanning, boliger, integreringskostnader og administrativ oppfølging.

Kommunestyret kan ikke late som om økonomien er noe annet enn det den er. Tallene er ikke uenige med seg selv. De er ikke åpne for tolkning. De er ikke et uttrykk for politiske ambisjoner. De er harde og ubarmhjertige. Derfor bør enhver politiker som fortsatt snakker om nye oppgaver og nye belastninger i denne situasjonen spørre seg selv hva slags prioritering de egentlig driver med når innbyggerne allerede får redusert tjenestetilbud.

Og det stopper ikke der. For selv om Alver kommune må ta ansvar for eget forbruk, må en annen ting sies med full klarhet. Staten bidrar til problemet. Norske kommuner betaler høyere rente enn land i utlandet som låner penger gjennom Oljefondet. Det betyr at staten tilbyr billig finansiering til andre land før den tilbyr det til egne kommuner. Det er ikke politikk. Det er et enkelt faktum. Og det er en ordning som straffer hver eneste kommune i landet som har vært nødt til å investere i skolebygg, institusjonsplasser, idrettsanlegg, vann og avløp og helt grunnleggende infrastruktur.

Kommunene sitter altså med ansvaret. Staten sitter med verktøyene. Kommunene skal balansere budsjettene sine uten mulighet til å styre renteutgiftene de blir påført. Det er en økonomisk modell som er rigget for at de til slutt må be om hjelp. Alver er ikke en gang unik.

Det samme skjer over hele landet. Men i Alver er konsekvensene spesielt synlige.

Når kommunen må bruke nær hundre millioner kroner på renter før en eneste tjeneste leveres, er det helt åpenbart at handlingsrommet er redusert til det minimale. Politikerne har ingenting å forhandle med. De kan ikke trylle frem inntekter. De kan ikke ignorere kravene fra staten.

De kan heller ikke ta på seg nye oppgaver og samtidig late som om tallene løser seg av seg selv. De må prioritere det viktigste først. Alt annet er uansvarlig.

Dette er ikke en høyre eller venstre sak. Dette er ikke en ideologisk debatt. Dette er matematikk. Kommunen har ikke økonomi til å ta imot nye statlige forpliktelser. Det er ikke hjerteløst å si nei. Det er ansvarlig.

Til slutt står vi igjen med et enkelt poeng. Når en kommune i økonomisk krise må kutte i tjenestene som berører barn, eldre, helse, trygghet og grunnleggende velferd, da kan man ikke samtidig utvide oppgaveporteføljen. Det går ikke. Når gjelden er enorm og renteutgiftene alene spiser opp handlingsrommet, da må kommunen velge kjerneoppgavene først. Det er ikke dramatisk å si det. Det er helt nødvendig.

Alver må forholde seg til realitetene. Ikke ønskene. Ikke drømmene. Ikke signalpolitikken. Realitetene. De står i økonomiplanen. De står i budsjettet. De står i regnskapet. Og de kan ikke ignoreres lenger.